Å våge troen og kjærligheten

«Når det er uro i oss og rundt oss, kan vi vende oss til Jesus. Det er bare å ta det første skrittet. Og om vi enda er redde, så vil han være der», skriver sokneprest Skule Bjørnstad.

Matteus 14,25-34: «Men i den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen. Da disiplene fikk se ham der han gikk på sjøen, ble de slått av skrekk og sa: Det er et spøkelse! Og de skrek av redsel. Men Jesus talte straks til dem og sa: Vær ved godt mot, det er meg. Frykt ikke! Da svarte Peter ham og sa: Herre, er det deg, da byd meg å komme til deg på vannet! Han sa: Kom! Og Peter steg ut av båten og gikk bortover vannet mot Jesus. Men da han så det veldige uværet, ble han redd, og begynte å synke. Da ropte han: Herre, frels meg! Jesus rakte straks hånden ut og grep tak i ham, og han sa til ham: Du lite troende! Hvorfor tvilte du? Og da de steg opp i båten, la stormen seg. Men de som var i båten, kom og falt ned for ham og sa: Sannelig, du er Guds Sønn! Da de var kommet over, la de til ved Gennesaret-landet.»

Disiplene er i båt sammen, og det blir uvær. De blir redde. Enda reddere blir de når noen kommer gående på vannet. Er det et gjenferd?
Jesus sier de ikke skal være redde: «Det er meg». Peter vil ut til ham. Han våger det første skrittet på vannet.

Han våget troen. Selv om han igjen ble overmannet av frykt og begynte å synke, så hadde han en å be om hjelp. Og Jesus hjalp ham om bord igjen.
Når det er uro i oss og rundt oss, kan vi vende oss til Jesus. Det er bare å ta det første skrittet. Og om vi enda er redde, så vil han være der.

I forhold til hverandre, er vi ofte redde for å gjøre noe feil. Vi ser at noen har behov for oss, men vi er redde for å si eller gjøre noe som blir feil, misforstått, eller som andre rundt vil dømme oss for. Så er det tryggest å la være.

Men å våge å nærme seg en annen, så nær at du ser, så nær at du kan gjøre en forskjell, det er å våge kjærligheten. Mange føler seg alene. Men det skal lite til før noen faktisk kan få et glimt av Guds kjærlighet gjennom møtet med et annet menneske.

Å følge Jesus, er også å være så nær ham at kjærligheten skinner på oss og videre til dem vi møter. Så får vi våge troen og kjærligheten. Våge å tro at vi blir tatt i mot, og at det vi kan gi videre, er verdifullt. Uten at det trenger å være så avansert og «profft».

Jeg lærte noe om det i møte med mennesker med funksjonshemming, en uke på Solgården for tre år siden. Spontaniteten, gleden, lekenheten de viste, uten å tenke på hva noen syntes om det – den gjorde godt å oppleve. Jeg turte etter hvert å slippe meg utpå, jeg også.

Jeg tenkte: Kanskje det er jeg som er funksjonshemmet, som tenker så mye på hva andre synes. Da jeg kom hjem, skrev jeg disse versene, som senere er sunget til konfirmantene i vår menighet, og som jeg håper kan være godt å ta med videre, når vi lurer på om vi skal gjøre noe godt for en annen- uansett hva andre mener.

Første skritt på vannet

Nå tar jeg første skritt på vannet
Jeg kan jo ikke annet
Nå tar jeg første skritt på vannet. Troens, kjærlighets vei
Å Jesus, jeg vil følge deg

Jeg var så redd for å gjøre feil
De andres ansikt ble min dommers speil
Så hvis jeg bare satt helt stille
Så kunne ingen ting gå galt.

Men jeg tar første skritt på vannet
Jeg kan jo ikke annet
Nå tar jeg første skritt på vannet. Troens, kjærlighets vei
Å Jesus, jeg vil følge deg

Men ingen lever livet uten feil
De andres ansikt ble Guds godhets speil
Nå vil jeg ikke sitte stille. Nå vil jeg bare ut å gå.

Nå tar jeg første skritt på vannet
Jeg kan jo ikke annet
Nå tar jeg første skritt på vannet. Troens, kjærlighets vei
Å Jesus, jeg vil følge deg

Skule Bjørnstad
Sokneprest Ranheim og Charlottenlund menighet

Å våge troen og kjærligheten

-------

Tidligere andakter i rekken «Ord til trøst, tro og håp»:

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Chrome

Firefox

Safari