Det er noe mer!

«Hva ble livet uten det uforklarlige?», spør sokneprest Sveinung Enstad i dagens utgave av «Ord til trøst, tro og håp».

På en skala fra en til ti
står det brått
ei linerle
(Helge Torvund)

«Jeg tror på vitenskapen», sier mange, og skal gjerne med dét uttrykke at de ikke tror noe særlig på Jesus og Gud og sånn. Men spør du de som tror på Jesus og Gud og sånn om de tror på vitenskapen, er også svaret oftest ja. Selvfølgelig stoler vi på empiri og mikroskop, metodene, og resultater som er etterprøvbare og at vi har nytte av forskning på alle felt. Dette har vi troen på! De som går et teologisk studium er også vitenskapsmenn og –kvinner.

Vitenskapen kan forklare mennesket i biologiske termer og følelser som biokjemiske prosesser i hjernen, sosiologiske studier avdekker atferd og så videre, men vi kommer ikke i mål med dette.

Det er noe mer med oss mennesker!

Derfor synes jeg diktet til Helge Torvund har noe viktig å si. Vi kan ha behov for å måle, veie og rasjonalisere, men så sprenger livet selv på, og vi blir forfjamset. André Bjerke er inne det i diktet «To luker i himmelen»:

«Det største mysterium er ikke mer enn det:
at en ørliten kropp er våknet til jorden –– den nyfødte ser.
To luker i himlen går opp.
Selv fem-trinns-raketter og kjernefysikk blir puslingers puslespill
når det nyfødte barn med et eneste blikk beviser at Gud er til.»

Skulle vitenskapen gi svar på hva et menneske er, da hadde vi blitt fattige. Det er prestens påstand. Vi lar oss ikke fange, vi lar oss ikke begrense. Vi lar myter gi oss identitet, vi lar kunst og fortellinger spille på lag, og fortelle oss noe om hvem vi er. Men aldri alt. Hva er skjønnhet, og hva er sjelefred?
Trenger vi å vite det? Det er nok å fornemme, og undres. Vi kan la fantasien kjøre sitt eget løp, og berike oss.

Den teknologiske revolusjonen er kommet langt. Vi vet ikke hvor langt den har tenkt til å gå. Sannsynligvis alt for langt. Datamaskinene har ennå ikke noen bevissthet om et «jeg», og det spørs om det blir noe av. Det er et mysterium at vi mennesker har et «jeg», og reagerer som vi gjør på vårt eget navn. Hvis jeg i et virvar av stemmer hører navnet mitt bli uttalt, slår det inn, og jeg «spisser ører». Det skjer noe i meg. Dette er MEG.

Den Oppstandne kunne like gjerne ha sagt til den gråtende Maria Magdalena: «Hei, det er meg, Jesus!», da Maria trodde det var gartneren som sto der. I stedet sa han: «Maria!» Du er deg! Jesus var oppmerksom på henne. Jeg tror hun gjenkjente både seg selv og Jesus i det samme øyeblikket. Og hun kunne la denne fornemmelsen være med å fortelle hvem hun er, den som vi alle dypest sett er: Jeg er den som Jesus elsker.

På en skala fra en til ti
møter vi plutselig
Den Oppstandne.

Sveinung Enstad
Sokneprest i Byneset og Leinstrand

------------

Det er noe mer!

Tidligere andakter i rekka «Ord til trøst, tro og håp»:

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Chrome

Firefox

Safari