Domkirkens første orgel sto ferdig allerede i 1711, bygget av svenske Carl Gustav Luckvitz. Orgelet var en gave fra General Caspar Hausmann, som ligger begravd i domkirkens krypt. Orgelet ble imidlertid allerede etter ti år erklært ”fast ganske unyttig og ubrugelig og bygget av en uduelig og vankunnig person”.
Oppdraget med å bygge nytt orgel gikk til Scnitger-eleven Lambert Daniel Karsten, 1700-tallets fremste orgelbygger i Norden, som i 1720-årene bygget et monumentalt barokk-orgel med 46 stemmer – den gang Skandinavias største. Byggesummen var på hele 5000 riksdaler, mer enn en tredjedel av det kirkebygget hadde kostet. Ingen piper er bevart fra dette instrumentet, men Karstens vakre barokkfasade, som sto ferdig i 1727, er fortsatt i bruk, og har huset alle de orgeler som er bygget senere.
På begynnelsen av 1990-tallet, i forkant av kirkens 300-årsjubileum, ble det klart at det måtte legges en helhetlig orgelplan for Ddmkirken. Standarden på det daværende hovedorgelet var svært lite tilfredsstillende. Kirken hadde riktignok fått et kisteorgel i 1985, til akkompagnement av kor som opptrådte i kirken, men dette orgelet var altfor lite til å tjene som et fullverdig akkompagnementsinstrument. Det ble derfor besluttet å bygge et fullverdig kororgel, i tillegg til nytt hovedorgel.
Som orgelbygger ble valgt det norske firmaet Ryde & Berg A/S. Ryde & Berg hadde bygget kisteorgelet i 1985, og man ønsket å videreføre samarbeidet med orgelbygger Jan Ryde, en av Nordens fremste klangkunstnere og en vesentlig viderefører av den nordiske orgelbyggertradisjonen. Det faktum at alle tre orgler i Oslo domkirke er bygget av den samme orgelbyggeren, har ført til at instrumentene både klanglig og på annen måte er unikt avstemt og tilpasset hverandre og rommets egenart.
Det nye hovedorgelet, som har 53 stemmer, ble innviet til kirkens 300-årsjubileum i 1997. Uttrykket i den gamle barokk-fasaden har til en viss grad påvirket estetikken i hele det nye instrumentet, både håndverksmessig og klanglig. Utfordringen var å bygge et instrument som hadde tilhørighet til Karstens barokke fasade, uten å være en stilkopi med de begrensninger et rent barokkinstrument ville gi. Orgelet er bygget i en nordisk klassisistisk tradisjon, og har en frisk, lys, og samtidig monumental og overtonerik klang, slik vi kjenner det fra 1700-tallets orgelideal. Men det finnes også mer allsidige stiltrekk som tar hensyn til flere musikalske tidsepoker. Slik er det nye orgelet blitt et instrument som kan uttrykke hele den store orgellitteraturen fra 1700-tallet til vår tid.
Om den stilistiske profilen sier orgelbygger Jan Ryde: ”Det viktigste er at instrumentet i seg selv har en klanglig tilfredsstillende helhet. I en slik helhet kan det være plass for ulike tiders stiltrekk. Orgelbygging har alltid vært en kreativ prosess, stadig drevet av søken etter den optimale klang, - det er nærmest en selvmotsigelse at en slik prosess skal ende opp i en historisk stilkopi.”
Domorganist Kåre Nordstoga, en av ildsjelene bak orgelutbyggingen i domkirken, sier: ”Orgelbygging er på mange måter et nådeløst kunsthåndverk, hvor hver minste detalj er viktig for helheten, og hvor resultatet er underlagt ufravikelige akustiske naturlover. Teknologien er like avansert som ved flybygging, samtidig som moderne teknologi ikke er relevant for dette håndverket. Klangen i et orgel er naturlig, ikke elektrisk eller digitalt manipulert.”
Hovedorgelet består av 53 000 små og store deler. Antall piper er ca 3600. Byggingen krevde åtte – ti manns arbeid i ett år.
Domkirkens organister:
Christian Olsen Rode (1709 – 1721)
Johan Fredrik Clasen (1721 – 1764)
Johan Adolph Pløen (1764 – 1769)
Johan Krøyer (1769 – 1809)
Fredrik Christian Groth (1809 – 1828)
Frederik Christian Lindeman (1820 – 1826) (fast vikar)
Jacob Andreas Lindeman (1828 – 1840) (fast vikar 1826 – 1828)
Ludvig Mathias Lindeman (1840 – 1887)
Christian<