Tre kirker, en historie

Det var korsfarerkongen Sigurd Jorsalfarer som i første halvdel av 1100-tallet begynte byggingen av Oslos første katedral. I utkanten av det som den gang var en liten middelalderby nede ved sjøkanten ble det anlagt et praktfullt kirkebygg til ære for Oslo skytshelgen, St. Hallvard. 

I nesten fem hundre år var Hallvardskatedralen bispesete og hovedstadens viktigste kirke. Dette var urolige år i landets og byens historie, og Oslo ble beleiret, plyndret og brent utallige ganger. I 1624 beordret kong Christian IV byen flyttet vestover, slik at den kunne beskyttes av festningen på Akershus. Hallvardskatedralen forfalt gradvis, til bare grunnmuren under bakkenivå sto igjen, mens en ny domkirke ble reist i det nye Christiania. 

I 1639 ble Oslos andre domkirke, Hellig Trefoldighet, innviet. Kirken lå sentralt plassert på det høyeste punktet i den nye byen, ved torget, i dag Christiania torg, og med katedralskolen og rådhuset som nærmeste naboer. 

Om Hallvardskatedralen er domkirken som nesten forsvant, er Hellig Trefoldighet domkirken som ble helt borte. Mindre enn femti år etter at den sto ferdig brant den vakre kirken ned. I stedet for å bygge den opp igjen, valgte man å flytte Oslos domkirke for andre gang, sannsynligvis av strategiske grunner. Nærheten til Akershus festning hadde nemlig vist seg å by på problemer, blant annet fordi kirketårnet kom i veien for kanonene på festningsvollene. 

Da man for tredje gang skulle bygge en domkirke, valgte man en tomt som lå godt utenfor byen, i det myrlendte og ubebygde området like ved hovedporten inn til Christiania. Byen så ganske annerledes ut enn i dag, sjøen sto høyere og kirken ble anlagt på en liten høyde utenfor byvollen, som gikk langs dagens Karl Johans gate. 

Byens tredje domkirke ble innviet Allehelgensdag 1697. Kirken ble oppført i en tid med pengeknapphet og utvendig fikk bygget nærmest et spartansk utseende, uten særlige utsmykninger. Kirken ble bygget i hollandsk teglstein som ble malt med gule og røde striper, slik mange av byens bygninger var. Tårnet var vesentlig lavere enn dagens, og hadde ikke spir. 


SPOR ETTER HISTORIEN
Relieffet som er murt inn i hjørnet av tårnfoten, på høyre side av hovedinngangen, er kirkens eldste klenodium. Denne billedsteinen fra ca. 1100 ble funnet i Gamlebyen under utgravninger der, og antas å stamme fra St. Hallvardskatedralen. Den viser et menneske som angripes av en løve og en drage.

Under byggingen av kirken ble det brukt stein fra både St. Hallvardskatedralen og Hellige Trefoldighetskirken, som begge lå i ruiner, til fyllmasse i murene.

Fra Hallvardskatedralen har Domkirken alterkalk og disk, brødeske, og fire eller fem av portrettene i sakristiet. Fra Hellige Trefoldighetskirken kommer de fem kirkeklokkene i tårnet, de tre lysekronene i midtgangen, stor alterkalk og disk, døpefatet i sølv, de to store tinnlysestakene på alteret, og ytterligere fire eller fem av bispeportrettene. 

I krypten finner man flere gravsteiner fra Hellig Trefoldighets gravkrypt.