Det er en dobbelthet i juleevangeliet som jeg stadig fascineres og undres over. Idyllen med det lille barnet i krybben og englene som synger. Og samtidig realismen. Den lille familien hadde tilbakelagt en strevsom reise, men det var ikke plass til dem. Spenningen mellom idyll og realisme er ikke ukjent i våre liv heller.
En tidligere innsatt fortalte for eksempel dette:
«En kald vinterdag kom jeg ut fra en kiosk med en kopp kaffe og varme meg på. Det var søndag formiddag og stille i gatene. Da jeg gikk forbi trappa til Paulus kirke, hørte jeg tydelig gråt inne fra kirka. Jeg stanset opp og kjente at tårene sto i øya. Jeg tok mot til meg og gikk inn, mest av nysgjerrighet. Foran i kirka var det barnedåp og en unge skreik. Jeg satte meg og niholdt i kaffekoppen. Jeg visste hvorfor jeg fikk tårer i øya. Da jeg hørte gråten inni kirka, var det som om jeg hørte min egen gråt.»
Sånn er det ofte. - Vi gjenkjenner vårt eget liv i andres liv. Vår stemme i de andres stemme. Vår gråt i andres gråt. Vår glede i de andres glede. Vi skjønner at vi hører sammen, Vi deler skjebne. Vi er én menneskehet, det er én jord, og vi tror at det også er én Gud som bærer oss og vår verden. Midt i alt det doble og kontrastfylte.
Vår ukjente venn hørte gråt inni kirka og fant seg selv. Det var noe han gjenkjente. Kirka skulle være et sånt sted. Et sted hvor vi kan finne igjen noe av oss selv, vår egen menneskelighet! Gråten, ja, - men også gleden, lengselen og håpet.
Det første kirkerommet var stallen i Betlehem. Der var gråten og gleden, drømmen og godheten. Og der var Gud. Mitt i det hverdagslige.
Tenk om det er sant det juleevangeliet forteller. – at Gud bor i det menneskelige, ja, har forent seg med det menneskelige.
- Etter en kald natt ute på Betlehems beitemarker, står gjeterne utenfor stallen og hører gråt. De går inn og finner barnet. De fant Gud, sier Bibelen. Det dypeste mysteriet i den kristne tro er nettopp dette: At Gud har blitt menneske. Fra nå av er det menneskelige og det guddommelige uatskillelige..
Også gråten er blitt Guds stemme. Et barn som gråter i Marias fang – det begynte der. Det er ikke så glamorøst, det er ikke spektakulært. Men til gjengjeld er det jordnært. – Så jordnært at det kan gi håp til alle som kjenner at det er lang vei fra realismen til idyllen. For flyktninger og utsatte barn i dagens Europa. Gud selv er kommet nær oss gjennom deres avmakt.
Julebudskapet er skjørt og lavmælt:
Må Gud beskytte og verne den skjøre flammen inni oss, den som heter håp og tro og kjærlighet. Kirken skal bidra til å holde flammen levende. Kirken skal ikke bare ta vare på tradisjon og det historiske minnet om Jesus. Nei, den kan formidle levende tro på at Gud vil bo i oss med sin egen Ånd – Jesu Ånd.
Tenk om det er sant..
At hans liv kan strømme gjennom våre liv.
At hans godhet kan virke gjennom våre handlinger. At hans kraft kan bo i vår avmakt.
Ja, tenk om det er sant. – At hjertet kan være en krybbe for Gud. Kanskje var det derfor han måtte komme som et barn. Det truer ingen. Å avvise ham likner til forveksling det å avvise seg selv. Vi er sårbare og den hellige flammen kan slukne.
Det står om Maria at hun svøpte ham og la ham i en krybbe. Svøpe er et vakkert ord. Det handler om omsorg, ømhet, beskyttelse og fasthet. For Vetle Lid Larsen er Marias praktiske omtanke for barnet blitt en bønn om at Gud må ta seg av oss på samme måte.
De svøpte ham og la ham i en krybbe.
Svøp oss alle!
Lun oss fra de kalde vinder,
de tapte år, de forlatte kjærligheter
som kunne blitt noe mer.
Svøp oss. Det haster.
En vott. Et klede.
En polardress.
Hva som helst.
Jul er budskapet om at vi svøpt. – Vi er omsluttet av Guds kjærlighet – lenge før vi skjønte det selv. Og når vi så smått begynner å skjønne det, er vi blitt troende mennesker.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.