Prekentekst: Matt 9,35-38
Sal 22,8-12
1 Tess 2,5-13
Som ungdomsskoleelev hadde jeg en betydningsfull opplevelse. Lik mange av mine jevnaldrende fulgte jeg sporadisk med på nyhetsbildet: bilder av nød og sult ble jevnlig vist i reportasjene. Så dro vi på klassetur til Bolivia, og der fikk jeg se og lukte nød og fattigdom. Vi møtte gatebarn som hadde levd røffe liv og ble behandlet som søppel. Barna hadde arr og sår på sjel og kropp. Å se dette gjorde et sterkt inntrykk. Det ble tydelig at barna og ungdommene vi møtte hadde store behov. Vi ga fra oss små, barnslige gaver. Jeg husker enda reaksjonen da jeg ga en 15-årig gutt en lekebil jeg selv ville være flau for å motta. Han nærmest gråt av glede for denne enkle leken.
Senere har jeg blitt oppmerksom på at vi inngår i et globalt fellesskap som ikke evner å dele rettferdig med hverandre. Jeg er beskyttet av velferdsordninger som hjelper meg om jeg skulle bli arbeidsledig eller syk, på bekostning av andre som trenger det mer. Hvem i verden som trenger mest hjelp og veiledning er jeg usikker på.
I teksten fra Matteusevangeliet får vi på tre setninger oppsummert Jesu gjerning:
Jesus vandret nå omkring i alle byene og landsbyene. Han underviste i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og plage. Og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter.
Hva er det egentlig Jesus gjør når han leder sitt folk? Det kan oppsummeres med fire verb: se, undervise, forkynne og helbrede. De tre siste, undervise, forkynne og helbrede må knyttes til et eller annet, for at de ikke blir stående som tre tilfeldige aktiviteter. De kan knyttes til det å se.
Denne uken har jeg vært på kurs med prester som har vært i sine stillinger et par år. Flere dyktige professorer og ledere i kirken holdt foredrag for oss. Et av temaet for dagene var ”å lede og å bli ledet”. I løpet av flere foredrag ble de mange aspektene ved ledelse presentert for oss. Av alt det ledelsesbegrepet rommer, ble det tydelig for meg at noe var utelatt, eller gjort implisitt. Nemlig at vi først må se, få øye på og forstå før vi handler.
Jesus trekker seg ikke tilbake fra den store folkemengden. Nei, han ser mennesker og får inderlig medfølelse med oss. Forutsetningen for å undervise, forkynne og helbrede er at Jesus først har sett folkemengden og våre behov.
Slik må også vi ikke overse, men våge å se hverandre og de det er fristende å lukke øynene for. Vi må gjøre hjertene våre mer åpne, ikke lukke de. Jesu ord om å elske våre fiender slutter aldri å utfordre.
Jesus er gjeteren for saueflokken. Han er der for å lede, beskytte og vise omsorg. For å mette og rettlede, undervise og helbrede. Jesus ser, får inderlig medfølelse og handler. Han kaller sine disipler og oss til å gjøre det samme. Vi blir del av flokken gjennom dåpen. I dåpen rekker Gud oss sine gaver og inviterer til fellesskap.
”Høsten er stor og arbeiderne få.” Alternativet kunne være at høsten er liten og arbeiderne mange. At høsten er stor gir oss større mulighet til å handle. Til å være konstruktive og kreative i møte med muligheter. Til å virkeliggjøre våre personlige kall. Til å handle sant, skjønt og godt i møte med løgn, svik og ondskap.
Vi er alle kalt til å ha et medansvar i å være som gjetere: at vi ser, gir, beskytter og viser omsorg. Sagt med et kirkelig språk, handler det om å virkeliggjøre Guds rike på jorden. At Jesus sender oss ut for høste inn grøden hans, er en anbefaling fra en som er gitt all makt på himmel og jord. Vi kan hvile i at vi ikke er alene.
Hva er en god kristen måte å vise omsorg på? Ofte får jeg inntrykk av eller tenker at det må være å minimere friksjon. Men dette er en tanke som må utfordres. For det å kunne ha en god diskusjon med høy takhøyde er faktisk å bry seg. En flykter ikke bare unna, men velger å stå i det som kan være ubehagelig, nettopp fordi en bryr seg. Jesus engasjerte seg i diskusjoner fordi han var en leder som ville og mente noe. Han underviste og levde som han lærte. Derfor er konstruktive diskusjoner en måte å vise omsorg på.
Jesus helbredet mennesker. I starten av vanlige høymesser bekjenner vi våre synder overfor Gud. Der hvor det er dåp har vi forsakelsen, og i dag kunne vi med Davidssalmen bekjenne vår synd. Det er også frigjørende å tilgi seg selv og andres feil. Har du kommet med en sårende kommentar, eller gjort noe dumt er det mye helbredelse i be om tilgivelse eller å tilgi noen.
Å vise omsorg er å ta de emosjonelle, åndelige og psykologiske aspekter ved livene våre på alvor. En trenger ikke nødvendigvis dra til Bolivia for å erfare sårbarhet, nød og ensomhet. Jesus viser inderlig medfølelse og hans helbredelse handler om å gjøre helt det som er såret og knust.
Jeg er glad for å kunne tjene som domkirkeprest her i Oslo domkirke bl. a fordi kirken er åpen store deler av uken. I dette rommet har mennesker kommet med sine liv på godt og ondt i over 300 år. Her kan en tenne et lys, sitte i benken, be en bønn, se seg om og prate med noen. Det ligger en omsorg i å ha et åpent, varmt kirkerom.
Vi er sauer som har behov for Guds omsorg og kjærlighet. Vi trenger å bli sett, undervist, bli forkynt for og å bli helbredet. Vi er gjeterne som ser og viser hverandre omsorg og som ber om et større hjerte. Gud inviterer deg og meg til å tilhøre ham, og være en del av hans flokk. Dette er en flokk som ikke er forbeholdt de vellykkede. Det er et sted for oss alle.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og være skal. En sann Gud fra evighet og til evighet.