Noen steder er musikk forbudt.
Noen systemer vil kontrollere litteratur. Sensurere.
Noen myndigheter og fraksjoner vil ta makt over alle skapende uttrykk: Det være seg tegning, dans, sang, arkitektur, idrett, skjønnhet.
Angrepene i Paris natt til lørdag, skjedde på ulike kulturarenaer. De rammet steder der alle slags mennesker samler seg for å være glade. For å være sammen. Frihetens steder. Skapende steder.
Francis Poulenc levde fra 1899 – 1963. Han skrev mye av sin musikk i et Europa i dyp konflikt. Kunstnere ble forfulgt sammen med jøder, homofile, tatere, sigøynere. Drept. Sammen med mennesker med funksjonshemninger, mennesker med ulike syndromer. Poulenc var rikmannssønnen som fant en måte å ferdes fritt på i alle samfunnets lag. Han var homofil og han aksepterte det. Levde det. Han må ha vært ærlig og kritisk, og han skrev sine musikalske bønner med stor inderlighet. Han var på ingen måte fredet i sin samtid, men han fant likevel fred nok til å skape. Skape sterke og ekspressive musikkuttrykk, spennende klanger og vakre vakre tonesamlinger.
”Herre, redd meg jeg går under!” Det roper Peter i dagens evangelietekst. Det var også ropet fra utsatte grupper i Europa i Poulenc sin levetid.
”Herre, redd meg jeg går under!” er også ord som kan dekke den angsten terrorkrigen planter i brystet på oss. I vår tid.
”Herre, redd meg jeg går under!” er også ord som kan dekke den angsten terrorkrigen planter i brystet på oss. I vår tid.
Sterke ord er som sterke ekspressive musikkuttrykk. De henger sammen med erfaringer av sårbarhet, av utsatthet, av å være et menneske som står i fare for å synke.
Våre kunstuttrykk er vitnesbyrd om hva det vil si å være menneske. De er som tegn på vår eksistens. De er eksistensialisme i kortform. Å kneble dem, er å kneble mennesket.
Å kaste seg ut på 70 000 favners dyp. Det var det eksistensfilosofen Søren Kierkegaard kalte det å tro. Så modig var det å leve i tillit til Gud, sa han. Så skummelt. Og så likt selve det å være til som seg selv. Leve. Leke. Skape. Være sammen. Kaste seg ut på 70 000 favners dyp. Og håpe. Håpe at det holder.
Det er normalt å være redd når grunnen under føttene er utrygg. Når mørket sluker oss. Når bølgene går høyt på åpent hav. Når vi må flykte. Når vi må skjule oss. Når vold og terror rammer. Frykten gir signal om å passe på. Gå i beredskap. Og det er viktig. Men like viktig er det å komme ut av beredskapen igjen. Finne en måte å leve livet fritt på. Selv om det er skummelt. Selv om en er truet.
”Herre, redd meg jeg går under!” Peter ble redd motet han hadde kjent bare var overmot. Hovmot. Han ble redd han skulle synke. Synke lenger ned enn før. Dø. Midt i angsten fikk han frem et skrik. Et skrik av ord. En artikulering. ”Herre, frels!”
Når det svartnet, rakte han ut en hånd. Før han ble borte i egen uro, lot han sin venn gripe ham i armen.
I mangt et bedehus har denne scenen fått danne bilde på Guds kjærlighet til mennesket. Gud er en som vil redde. Gud er en som vil liv. Gud er der – midt i våre vågestykker av å leve. Mennesket er den som prøver. Den som bakster i livets hav. Den som tar sjanser.
Den samme Jesus som tok Peter fast i armen og reddet ham i angstens stund, den samme Jesus sier til oss: Dere er verdens lys. Min skaperkraft er også lagt i dere. Dere kan være en bror for den som faller. En søster for den som trenger rettledning. En mor for den som har mistet alt. En far for den som aldri hadde en. Dere er mine hender, mine føtter, mitt hjerte, og dere er aldri for fattige, for redde eller for knuste til å være nettopp det.
For dere er mennesker, og disse mulighetene ligger i selve det å være til.
Og vår sårbarhet, vår utsatthet, er også vår beskyttelse. Tar vi hensyn til vår svakhet, kan vi ikke bli totalitære. Vi kan heller ikke bli i undertrykkelsen av andre. Vedkjenner vi oss vår eksistensielle fattigdom, omfavner vi den, gjør vi det vanskelig å gå inn i volden. Inn i ekstremismen. Ja, selve det å kunne be om hjelp, kunne rope i angstens stund, er det som redder oss fra virkelig å gå under. Gå under og bli en som forfølger, dømmer og slår ned, i stedet for en som ser, skaper og bygger opp.
Det kan virke naivt å tenne et lys mot terror.
Det kan virke blåøyd å male et bilde for fred.
Det kan virke barnslig å synge en sang for frihet.
Men de som vil forby det, har forstått det: I våre skapende uttrykk, ligger både livet og evigheten. Som et frø med enorm grokraft. Som en visdom som lar oss gå i land, og virkelig forstå hvem Gud er. Berget som mennesker. Favnet av Gud. Levende. Lekende. Sammen. Klare til å arbeide for rettferdighet og fred. Arbeide i Guds store vingård. Vår verden.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, vår Skaper, Frigjører og Livgiver. Som var, er og være skal, èn sann Gud fra evighet og til evighet. AMEN.