Gledelig jul!
Kanskje fikk dere med dere lille julaften at vår biskop stilte opp på Dagsnytt 18. Det var en religionshistoriker som hadde oppdaget at julefortellingene hos Matteus og Lukas ikke stemmer helt overens når det gjelder historisk datering og sted. Biskopen ga ham rett i at der er fakta som ser ut til å sprike, som det ofte gjør når ulike muntlige tradisjoner er skrevet ned i ettertid. Men poenget for den kristne kirke er at personen Jesus er en person forankret i historien, og ikke en fiktiv figur. Der fikk biskopen medhold.
Når evangelisten Johannes i dag har gitt oss sin versjon av juleevangeliet, går han lenger enn Matteus og Lukas. Han viser at da Gud ble menneske, var det ikke bare vår verdens historie som ble berørt. Det var hele kosmos.
Johannes sitt bakteppe er at når Maria berører sin gravide mage på vei til Betlehem, rører hennes hånd ved Alt. Det som skjer med henne og i henne, berører og angår Alt. For alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til. Her møtes derfor det mest partikulære – og det mest universelle - Den store allkjærligheten gir seg til kjenne i det lille barnet. For evangelisten Johannes kommer ikke juleevangeliets radikale teologiske betydning til orde, dersom fortellingen om barnet i krybben blir stående alene.
For det var ORDET som ble menneske. Det var Gud selv som viste sin makt og vilje gjennom å bøye seg inn under våre kår. Dette som vi kaller “inkarnasjonen” viser at det er en evig bevegelse i Gud, - en bevegelse som går 'nedover. Gud bøyer seg mot jorden og viser oss seg selv. En teolog fra den østlige, ortodokse tradisjon spør “Hvem er Gud? Hvordan kan vi tale om Mysteriet bortenfor alle ord? Selv svarer han: "Gud er navnet på et fellesskap som åpner seg i evig kjærlighet mot verden".
I den hendelse der Ordet blir menneske, åpner Gud sitt hjerte mot verden. Det treenige fellesskapet i Gud lukker seg ikke om seg selv. Det rekker ut sine hender. Og alle som lar seg gripe, gir han rett til å bli Guds barn – til å være forenet med Gud i et levende fellesskap!
Og inkarnsjonen berører ikke bare menneskene. - Hele den materielle verden løftes opp og gis teologisk dignitet og betydning. Jordkloden og alle økosystmer gjennomstrømmes av Gud og mottar livet fram Ham.
Som kristen kirke tror vi og bekjenner at denne kloden lever fordi Gud gir den liv. Hver dag, hvert øyeblikk. Hele den biosfæriske livsveven speiler Guds godhet og vitner om Skaperens makt. Alle kontinenter og hvert menneske: Livets kilde er i Gud. Alt ville kollapse – ingen regnskog vokse, ingen kornåker gro, ingen fugler synge, ingen lunger fylles med luft – dersom ikke Gud i sin godhet berører verden og gir alt som lever liv!
Inkarnasjon blottlegger Guds lidenskapelige kjærlighet til verden. Derfor tror vi at klimatoppmøtet i Paris angår Gud. Dagens evangelium inviterer til en elementær solidaritet med biosfæren. Ikke bare i avtaledokumenter. Men i vår kristne praksis. Samhørighet, avhengighet og sårbarhet blir sentrale tema. Det samme gjør varsomhet, langsiktighet og forsakelse.
Jordens liv rører ved Guds hjerte. Gud kjemper på livets side mot urett og undertrykkelse, mot fattigdom og nød, mot alt som truer livet. Derfor må vi avstemme vår kristne praksis også i møte med det økte antall flyktninger som søker en ny framtid i Europa. Vennlighet, samhørighet, varsomhet, ansvarlighet og langsiktighet er tema vi også her trenger å følge opp.
Vi feirer i dag at Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss. Noen av oss har lært at dette også kan oversettes med at ”Gud slo opp sitt telt mellom oss”. Det er nok flere enn meg som har hatt denne oversettelsen i bakhodet når vi har sett bilder av flyktninger innlosjert i massive teltleirer.
Det er Guds eget bilde i vår verden som er truet og forfulgt. Den Gud som åpner seg i evig kjærlighet mot verden inviterer oss denne 1. juledag til etterfølgelse. Litt senere i gudstjenesten synger vi : ”Guds kirke i Norge, følg med, følg med!” Denne oppfordringen kan innebære at vi blir mer oppmerksom på verden, slik Gud ser den. Det berører både individ og kollektiv:
- vi konfronteres og avsløres i vårt kollektive overforbruk og vår synd. Jordens ansikt blør, Moder Jord puster tungt, utallige medmennesker lider. Og mye skyldes at vår kultur og vår livsform er blitt nærsynt og selvopptatt.
- vi utfordres i våre individuelle svik, vår sløve unnfallenhet, vår rikdom på ord og erklæringer og vår fattigdom på handling og praksis.
Stadig må jeg vende tilbake til filosofen Hannah Arendts kjente begrep ”ondskapens banalitet” som hun utviklet i analysen av nazismen. I et samfunn der alle oppgaver og funksjoner blir mer og mer spesialisert, er det mulig for mennesker å legge bort sin evne til å tenke konstruktivt og kritisk, til å tenke selv og følge sin egen samvittighet.
Vil vi som kirke lukke oss om oss selv og vårt eget åndelige og byråkratiske liv, med fare for å nærme oss det banale? Eller vil vi følge den Gud som åpner seg i medfølelse mot verden, så vi kan være en dynamisk og byggende kraft i vår tid?
For det er ikke avmakt og selvanklage Gud vil bytte våre svik og vår sløvhet med. Det er tilgivelse og oppreisning – det er ikke regler og bud, men livsbejaende veier mot et bedre liv. - Et enklere og sannere liv. For lyset – Jesus Kristus - som lyser for hvert menneske er nå kommet til verden.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og ér og være skal, én sann Gud fra evighet og til evighet. AMEN.