«Denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.» «Denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.»
Slik lyder det hellige evangelium. På bots- og bønnedag. Med en tydelig, helt utstrakt, og derfor også enkel sammenstilling av våre livsvilkår: Død – nå levende, borte – nå hjemme.
Det er den sammenstillingen som ofte brukes som forklaring på hva det dreier seg om på en dag med et navn som lyder, for mange av oss, som krav om anger og ydmykhet, at vi skal se og erkjenne hva galt vi har gjort, og be om tilgivelse. Jeg tror det er sånn mange hører det uttrykket, «bot og bønn», og sånn mange vil lese logikken i evangeliet om den bortkomne som ble funnet igjen, som var død og ble levende: At han var død av sine egne gjerninger, levende igjen ved bot og bønn om tilgivelse, oppstått til et nytt liv, ufortjent innlemmet igjen i familierelasjon og overflod.
Og det er greit. Det går fint an å lese evangeliet på den måten. Jeg tror det er sånn det stort sett leses. Og det går fint an leve med en sånn sannhet, en sånn oppfatning om hvordan verden fungerer, hvordan vi fungerer. For: Den oppfatningen av hvem og hvordan vi er, den får jo ting til å skje, den skaper en utvikling mot et forståelig mål og et budskap om noe – fra en feil handling, via anger til tilgivelse og gjenforening, fra død til liv – det forløpet er ikke bare en lettfattelig fortelling, det er på mange måter den vestlige kulturens drivverk: Utviklingen fra syndefall til frelse, ved å bli seg bevisst sine handlinger og gjøre bot og be om tilgivelse, ligger som et dypt premiss i samfunn, statsforståelse og sosial samhandling. For at vi skal fungere sammen, skal den enkelte på en eller annen måte alltid kunne rammes av konsekvensene av egne handlinger, den enkelte må innse sitt ansvar, og først da tilgis og komme tilbake til fellesskapet.
Skyld, anger, bot, bønn om nåde, gjenoppretting av liv. Vi dør og bli levende igjen, i våre relasjoner og ulike livssammenhenger. Det er dypstrukturen i forestillingen om og praksisen av hvem vi er, i jus, i stat, i sosial regulering. Sånn er virkeligheten vår bygget opp. Det er den vi kjenner og forstår.
Og derfor er erfaringen av ikke å fortjene det som er godt, f.eks. ikke å fortjene en god relasjon, dypt forankret i oss. Vi ser det både hos den hjemkomne som føler seg uverdig, og hos broren, som blir sint og tenker at den bort- og hjemkomne ikke fortjener det, når han ønskes velkommen med fest og mat og smykker, i stedet for reprimande og straff.
Det er dypt menneskelig å tenke at man ikke fortjener. Når man har kastet bort sjanser, penger, relasjoner, tid, tillit. Skammen ved det, og ønsket om å gjøre bot for det - jeg forsøker ikke å si at det ikke er viktige signaler vi kjenner, og skal kjenne – samvittighet i en reell virkelighet overfor medmennesker, familie, barn.
Men skyld og anger fungerer ikke som grunnlag for gudsrelasjon.
Det synes jeg at denne teksten om den hjemvendte viser. Selv om den ofte leses som det jeg nettopp skisserte, som eksempel på at anger må til for nytt liv. Kristendommen har med sine ord om veien fra bot og bønn om tilgivelse, til nåde og liv, gjort sitt til at det forløpet ofte fremstår som den eneste sanne fortellingen om menneskene og gud. Men jeg mener at fortellingen om den hjemkomne kan leses som det motsatte. For når sønnen sier: «Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din,» så responderer faren overhodet ikke på sønnens anger. Den er irrelevant. Han bare kysser ham og krever at det blir gjort i stand til fest.
---
På bots- og bønnedag vil jeg snakke om erfaringen av ikke å være skyldig overfor Gud. Om erfaringen av ikke å kjenne behov for å be Gud om tilgivelse. Og derfor også, hvor meningsløs guds død og oppstandelse, som en bot for vår skyld, kan kjennes.
Jeg snakker om: At f.eks. syndsbekjennelsen vi sier i begynnelsen av denne og alle gudstjenester, som starten på gudstjenesters hendelsesforløp, ikke treffer det som virkelig gjelder. At kristendommens ord om tilgivelse, om nåde, fra Gud, som døde og oppstod for vår skyld, ikke adresserer det som er vanskelig og problematisk i livene våre:
Når relasjoner ikke klarer seg; når sykdom rammer; når jorden ødelegges av krig og forurensning, nå livene våre forløper, slik de alltid gjør, mot død - hva er det å gjøre bot, da? Hva er der å be, da? Når vi bekjenner våre synder; eller nå etterpå, når vi synger litaniet, synger Miskunne deg over oss, hva er det vi gjør da? Hva kan vi mene og tro med det, uten erfaringen av å være skyldig overfor Gud?
Hvordan kan denne gudstjenesten på bots- og bønnedag være noe annet enn bare nok en øvelse i anger og bønn om tilgivelse? Hvordan kan kyrie eleison, synges uten å godta forestillingen om at vi ikke fortjener?
En av våre kanskje mest ydmykt anlagte diktere, i hvert fall slik mange av diktene hans lyder, er Hans Børli, som sier dette på sin måte:
Jeg vil ikke knele i støv for min Gud,
men stå som en mann hos en mann og fritt bære fram
mine bønner og bud i dagens sollyse land.
Den Gud som jeg hørte i stillhet og sus
i netter ved nyingens skjær,
han var ikke herre i himmelens hus
men levende jordisk og nær.
Oppreist bot, fritt frambåret bønn. Uten servile fakter, uten å godta forestillingen om at vi ikke fortjener. Direkte tiltale, fordring, bud: Du har skapt oss og gir oss pust til denne bønnen og liv til denne handlingen - da har du også ansvaret for å holde oss oppe.
Bare ved å stå fordrende, krevende, overfor Gud, kan det vi sier og synger, ha noe med livene våre å gjøre, slik de er, slik vi er. Bare da blir det å gjøre bot, det å be, oppstandelse.
---
Så er selvsagt også oppstandelse enda et ord som kristendommen lett stør om seg med, og som fort inngår i samme sosialt regulerende logikk som bot og bønn om tilgivelse: Oppstandelse snakkes ofte om som løsningen på at vi er skyldige for Gud, døde for Gud, at vi må bli gjort levende igjen ved at Gud dør og oppstår, for oss. Og på den måten blir til og med oppstandelse, det mest spontane, frie uttrykket for liv, fanget inn i forestillingen om mennesket som servil mottager av tilgivelse fra Gud.
Men det er ikke det som skjer i fortellingen om den hjemvendte. Der kommer ikke oppstandelse som konsekvens av anger og bønn, men springer frem som spontan fest, som kyss; ikke som løsning på et strengt handlingsforløp drevet av selvanklage om ufortjenthet, men som refleksiv og umiddelbar respons fra faren, som omfavnelse av barnet slik dette barnet er, en spontan handling utløst av farens eget ansvar, som har satt barnet til verden: Og da blir oppstandelse, å være død men bli levende, ikke et innpasset element i forestillingen om menneskets ufortjenthet – da blir oppstandelse noe som sprenger samfunnets, statens, den sosiale reguleringens justis- og menneskesyn.
Kristendommens ord om bot og bønn, om oppstandelse, må være noe annet og nytt enn den logikken og det premisset om bot som kristendommen i stor grad har bidratt til i samfunnet vårt. Kristendommen må finne nye måter å snakke om hva og hvem vi er på, overfor hverandre: Gudsrelasjonens refleksive avvisning av anger og bot som forutsetning for nytt liv, gudsrelasjonens refleksive inkludering og ansvarsfulle omfavnelse av den andres liv, må bæres fram av kirken i et samfunn som møter avvik, opprør og uttrykk for fortvilelse, med trussel om senket kriminell lavalder, inndragning av økonominsk støtte til foreldre, internering og død i flyktningeleire.
Det er overfor de fortvilede, sinte og marginaliserte vi må gjøre bot. Det er overfor dem vi må be om tilgivelse for at vi ikke har tatt vårt ansvar. Overfor dem står vi alle skyldige. For dem ber vi, bærer vi fram, kravet om deres uforbeholdne rett til gode liv.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, vår skaper, frigjører og livgiver, som var er og være skal, én sann gud fra evighet til evighet.
Oslo domkirke på bots- og bønnedag, 27. oktober 2019
Mathias Gillebo