Prekentekst: Lukas 2,25-35
En eldre kollega fortalte en gang om sin far, som også hadde vært prest. En søndag var det femten dåp. De bar fram barna, og presten øste vann. <Håndbevegelse.>«Jeg døper deg i Faderens, og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.»
Men et stykke ut i rekka gikk det galt. <Håndbevegelse.>«Av jord er du kommet» han tok seg straks inn igjen, og sa de riktige ordene. Men katastrofen var et faktum..
Omtrent slik må det ha vært for Maria og Josef også, hvis vi skal holde oss til dagens tekstutsnitt. «Hans far og mor undret seg,» leste vi, og til Maria: «også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd». De kommer til Tempelet med barnet som skal omskjæres og vies til Herren. Og så kommer denne gamle og litt skremmende mannen med velsignelse og forbannelse i samme lille opptrinn.
Det er lett å kjenne seg igjen i denne fortellingen, i hvert fall hvis vi legger det dramatiske til side. Mange kan identifisere seg med Maria og Josef som nybakte foreldre. Og vi som har tjenestegjort i åpen kirke her i domkirken, har erfaringer med skjellsettende møter med mennesker.
Dette er Lukasevangeliets store fortrinn. Lukas er en fremragende forfatter, en hypnotiserende forteller. Det fine med dette er at vi husker disse fortellingene. Julen hadde ikke vært den samme uten Lukas’ fortellinger.
Samtidig er dette også noe av det vanskelige med Lukas’ fortelling. Ettersom den enkelte fortelling, om fødselen i stallen, eller om fremstillingen i Tempelet, er så gripende og levende skildret, oppløses fortellingen i en rekke med fortellinger. Julens mysterium forsvinner bak en rekke av julefortellinger.
Et mysterium er noe som er uforståelig og sant på en og samme tid. Det må i hvert fall være vanskelig forståelig. Og det må være sant. For hvis det ikke er sant, ja, da er det vel bare eventyr og oppspinn.
Julens mysterium er et mysterium fordi det både er vanskelig å forstå og fordi det er sant.
Jeg fortalte nettopp en liten prestehistorie, om en prest som kom riktig galt ut under en barnedåp. Er dette en sann historie?
Vi kan spørre oss om det faktisk skjedde. Vi kan gå inn i kirkelige registre og arkiver og finne ut om en navngitt prest på en gitt søndag på et bestemt sted faktisk forrettet femten dåp. Og vi kan finne dåpsbarna og fadderne, eller kanskje deres etterkommere, og vi kan spørre dem ut om de har hørt om dette.
Det andre vi kan spørre om, er hvorvidt jeg bruker denne fortellingen slik den var ment å brukes. Og til det er svaret nei. Antagelig hadde jeg gjort en eller annen blunder i en gudstjeneste, og min eldre kollega, som var tilstede, brukte denne fortellingen om faren, som hadde vært en respektert prest, for å trøste meg. Jeg hadde ikke til hensikt å trøste dere da jeg fortalte denne fortellingen.
Det tredje vi kan spørre om, er om fortellingen hadde en riktig effekt. Nå spør vi altså ikke om fortellingen er sann i seg selv, vi spør ikke om fortellingen er i sine rette omgivelser, men vi spør om effekten er rett. Og her håper jeg jo at svaret er ja.
Jeg håper at denne lille fortellingen får dere til å se på bibelteksten med nye øyne. Jeg vil at dere skal trekkes litt ut av den komfortable julekosen, slik at vi sammen kan se på forholdet mellom julens mysterium og livets mysterium med et litt friskere blikk.
Hva betyr så dette for vår refleksjon over julens mysterium?
Min tanke er å si noe om hva vi kan og hva vi ikke kan vite om julens mysterium.
Det første spørsmålet blir da: Har dette faktisk skjedd? Og svaret er at, ja, Jesus ble født. Det må vi regne som sikker kunnskap. Men noe særlig mer kan vi ikke si i en preken som skal være etterrettelig. For den som er nysgjerrig på dette, kan jeg henvise til en rekke bøker om det vi på teologisk språk kaller «den historiske Jesus». Forskere har strevd med å finne ut hva vi kan vite om hva som faktisk skjedde. Og det er skrevet mye bra om dette. Men her skal vi la det ligge.
Lukas og vi er i samme situasjon. Vi mangler øyenvitneskildringene. Lukas har ikke kunnet spørre Maria og Josef om hva de opplevde i Tempelet. Og han har ikke fått opplysninger fra noen som påstod at de hadde snakket med dem.
Når Lukas skriver om Jesu fødsel og alt det underlige som skjer rundt denne fødselen, da tar han utgangspunkt i profetiene i den hebraiske Bibelen. Og da er vi kommet til mitt andre spørsmål: Er Lukas trofast mot de fortellingene, de profetiene som han finner i den hebraiske Bibelen?
Her er svaret selvfølgelig både ja og nei. Og nettopp fordi han er en bibelsk forfatter, så har han, i hvert fall overfor oss, en myndighet til å omtolke profetiene som han finner i den hebraiske Bibelen. Han omtolker dem i lys av det han vet om Jesus som Kristus. Men omtolkingen går interessant nok begge veier. Han tolker også fortellingene om Jesu liv i lys av profetiene og fortellingene om patriarker og andre.
Her er vi langt inn på det teologiske roteloftet. Og jeg kan love dere at det er et spennende sted å være, men som alle roteloft, litt uoversiktlig.
For dagens tekst er ett av de sentrale forbildene fortellingen om Hanna og Elkana og deres sønn Samuel, denne er gjengitt i Første Samuelsbok. Også her overlater jeg til den interesserte å lese selv.
Det overordnede motivet i Lukas’ fortelling er at tiden, at verdens historie, er delt inn i epoker eller tider.
Og nå er vi kommet fram til det tredje spørsmålet mitt. Hva skal vi ta med oss fra denne teksten?
I Lukas’ fortelling er det Jesu fødsel som innebærer det sentrale tideverv mellom den gamle tid og den nye tid. Med Jesu fødsel begynner den nye tid.
Simeon i Tempelet er en representant for den gamle tid. Og ettersom den nye tid nå kommer, må han dø.
Dette lille opptrinnet i Tempelet begynner som en slags jødisk «jeg døper deg», men blir plutselig til et «av jord er du kommet, til jord skal du bli».
Fødsel og død henger sammen på så mange vis.
Når Simeon kan glede seg og lovprise Gud, er det fordi han foregriper det du kan gripe fra dagens tekst:
Og av jorden skal du igjen oppstå.
Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred,
slik som du har lovet.
For mine øyne har sett din frelse,
som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk,
et lys til åpenbaring for hedningene
og ditt folk Israel til ære.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir, én sann Gud, fra evighet og til evighet. AMEN.