«Drømmer er som uåpnede brev fra Vår Herre» – er det noe som heter.
Drømmer har noe gåtefullt over seg. Den gode sorten lar oss kjenne at det finnes noe mellom himmel og jord som vil oss godt. Noe som skinner. Et sted å høre til – midt i alt som er fragmentert. Lagt i biter.
En drøm er også det som vender frykt til fred for Josef når fødselsriene til Maria begynner å nærme seg. Drømmen gir Josef mot til å håpe og mot til å tro.
Jul kan kalles fredens høytid. Likevel: jo nærmere vi kommer jul, jo mer prekær kan
ufreden synes å være.
Ufred – fordi det er så mye vi skulle gjort men som vi ikke har tid til – eller får til.
Ufred – fordi det som skurrer mellom oss og i oss, blir så mye mer plagsomt nå.
Ufred – fordi verdens kriger og uro-områder får sterkere og sterkere fokus jo nærmere nyttår vi kommer.
Ufred – fordi stresset i byen, på gatene, i bussene, på trikkene og i butikkene, er til å ta og føle på. Ikke bare som stemning den stunden vi er der inne, men også som en anspenthet i kroppen. Som noe som har satt seg fast.
«Når skal det snu», tenker du kanskje?
«Når skal freden få overtaket? Når skal roen senke seg som et plutselig dypt innpust med påfølgende befriende utpust? Når skal vi kjenne den gode overraskelsen av at lyset vant – denne gangen også? Lyset som gjennomstråler alt slags mørke.»
Inn i vår bønn om julefred, kommer evangeliet med en fortelling om Josef, Maria og Jesus barnet.
Fortellingen har to stemninger. Den starter i en uro. I en skygge. Den ender i en fred med fremtidstro og håp. Det som snur fortellingen, er en drøm. Josefs drøm.
Josef deler sin drøm, ja den er på mange måter evangeliet i kortform. Engelen som sier:
Vær ikke redd. Og Løftet om han som skal komme og vende lagnaden. Befri oss. Redde oss.
Josef og Maria er, som historiske personer og bibelske portretter, den mest grunnleggende livsbetingelsen Gud har som menneskebarn på jorda. Om ikke de ville ta imot og gi rom, fantes ikke noe sted for menneskesønnen under himmelen. Om ikke de våget å stå ved kjærligheten til livet og til hverandre, fantes ingen favn å legge gudsbarnet i.
Slik er fortellingen om Maria og Josef et drama av kosmiske dimensjoner. Like fullt er det en speiling av det vi alle utfordres av når et nyfødt barn legges i våre armer – om det legges der konkret fordi vi er foreldre eller om det legges der symbolsk fordi vi alle på så veldig mange måter bærer ansvar for barna i verden. Vi mennesker bærer hverandres liv i våre hender. Vi er en avgjørende del av hverandres livsbetingelser.
«Drømmer er som uåpnede brev fra Vår Herre».
En av dem som har holdt fram drømmenes kraft her i landet, er Klaus Hagerup. Da han skrev Ellinos vise – den som begynner sånn: «Ka e det som æ drømme om …» , da knyttet han drømmen sammen både med fabrikkarbeidernes situasjon i byen, og fiskernes hverdagsslit i utkant-Norge. Drømmen han sang om, handlet om å få ei bedre tid i lag. Ei tid der ingen folk er fattige og rike. Ei tid av rettferdighet.
Klaus Hagerup døde denne uka. Maria og Josef og Jesus-barnet levde for 2000 år siden. Men det de snakket om, det de representerer, er noe som hører alle tider til. Drømmen.
Drømmene er det som skal til for at vi kan bære livet frem. De er det som skal til for at vi kan ta de tøffe valgene som handler om alltid å være den som beskytter det utsatte og sårbare.
Englebudskapet til Maria, Styrke-drømmen til Josef og Klaus sin sang: De er etterlengtede påminnelser om at livet er større, sammenhengene flere, og eksistensen langt mindre ensom enn vi tror den er.
Styrkedrøm og engle-budskap finnes. De kan dukke opp som anelser eller bilder. Ansvarsfølelse eller dyp takknemlighet. De er steder å feste blikket når vi skal trosse storpolitikk, sosial kontroll eller mellommenneskelig smålighet for å bære livet frem. Styrkedrøm og engle-budskap er som sjelemat i livets ørken, de gir noe å peile etter før ledestjernen er kommet på himmelen. De er noe av det vi skal skatte høyest i vår erfaringsverden.
I dag er det fjerde søndag i advent og lille julaften på èn gang. Vi har nettopp lest juleevangeliet slik Matteus skrev det ned. I morgen, på julaften, skal vi få høre det slik evangelisten Lukas skriver det.
Vi står i julen med begge beina, og er samtidig godt kjent med hva u-fred er. Vi venter på freden. Vi venter på Barnet med navnet som betyr både «Gud med oss.» og «Han skal frelse sitt folk fra deres synder». Barnet som både er symbol og historisk person. Rollemodell for medmenneskelighet og ikon på det hellige. Menneske og Gud. Fredsfyrste.
Maria bærer barnet. Josef bærer drømmen. Begge bærer den andre. Begge lar seg bære av noe større enn seg selv. Skritt for skritt tar de oss nærmere julenatten. Nærmere stjernen. De lover for alle tider:
Dyp fred skal komme
som en gave.
som et barn.
– I sin egen tid.
Dyp fred skal komme som et uventet nærvær.
Og være der. Også når vi ikke har roen på oss til å kjenne etter.
Dyp fred er fredsfyrstens gave. Den skal komme til oss som drømmer gjør det:
like plutselig, like ufortjent, like uventet.
Dyp fred er som et uåpnet og personlig brev fra Vår Herre.
Et riktig julebrev. En drøm som bærer.
Slik er nåden. Slik er julen. Slik er Gud.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, vår Skaper, Frigjører og Livgiver, en sann Gud fra evighet til evighet. AMEN
Elisabeth Thorsen
Ledende domkirkeprest