Tekster
Mal 4,4–6
2 Pet 1,19–21
Joh 5,31–36
Ledetonen
I høst har jeg deltatt på et teorikurs i musikk. Et kurs for å lære å forholde meg mer aktivt til notebildet, til å få en dypere forståelse for det som skjer når vi leser noter, synger og lytter til musikk. I en av timene ble vi kjent med det som kalles for en ledetone. En ledetone er en tone som har en spenning i seg og skaper en forventning. Ledetonen er for eksempel det syvende trinnet i en skala og leder vekk fra seg selv mot grunntonen. Vi vil aller helst komme oss videre fra ledetonen, til grunntonen. Ikke at det er noe i veien med ledetonen, det er bare det at grunntonen er mer behagelig for øret.
Min påstand er at advent er som det syvende trinnet i en skala. Advent er kirkeårets «ledetone». Advent har tre grunnleggende perspektiver. Det første er at advent leder frem til Gud blir menneske. Det er det julen handler om. Det andre er at advent leder frem til Guds nærvær i ord og sakrament. Det er det pinsen på sett og vis handler om, hvor Gud blir nærværende gjennom Den hellige ånd. Det tredje perspektivet er at Jesus skal komme igjen «for å dømme levende og døde», som det heter i trosbekjennelsen. Jesus skal komme igjen ved tidens ende for å bringe frelse, rettferdighet, godhet og fred. Vi er et adventsfolk som lever mellom inkarnasjonen og Jesu andre komme. Vi lever i det som utrykkes i et kjent utsagn: «allerede nå, men ennå ikke». Allerede nå, men ennå ikke, er en adventssetning som betyr at gudsriket er blant oss, Gud er gjort nærværende gjennom Den hellige ånd i pinsehendelsene, men har enda ikke fullstendig herredømme over vår virkelighet. Advent forteller oss at vi er plassert mellom to punkter, mellom inkarnasjonen og Jesu andre komme. Vi er midt imellom og aner hvor vi skal, men er enda ikke fremme ved det fullstendig forløste, eller skal jeg si oppløste (for å forholde meg til musikkteorien) som er grunntonen, og Kristus i denne metaforen.
Dagens bibeltekster fra Profeten Malaki, 2 Peters brev og Johannesevangeliet vil til sammen si oss noe om profetord. Profeten Malaki står i vår bibel helt til sist i Det gamle testamente, og dermed danner boken en bro over til Det nye testamente og evangeliene om Jesus. Boken tilskrevet profeten Malaki ble skrevet antakelig 400 år før Kristus, og nevner den store profeten Elia. Elia levde ytterligere 400 år før Malaki igjen. Malaki skriver at Elia skal bli sendt til folket før «Herrens dag», altså dommedag, kommer. Elia var en stor, kjent og viktig profet i Det gamle testamente. Når vi blar noen sider videre i bibelen og kommer til Det nye testamente, hører vi ganske raskt om døperen Johannes. Jesus selv forteller oss at Johannes er den nye Elia, han er den som rydder veien for Messias, Jesus.
Dermed ser vi sammenhengen mellom dagens lesninger. Elia er hos profeten Malaki i Det gamle testamente som Johannes døperen er i evangeliene i Det nye testamente. Johannes er den som kommer og rydder vei for Herrens komme. Både Elia og Johannes har tydelige, klare røster som forkynner omvendelse: «Vend om, for himmelriket er kommet nær!» (Matt 3,2) Johannes kommer ikke for å varsle at jorden er på vei under, men kommer med løfter om at ondskapen skal hugges ned, kastes på ilden, og at lyset skal overvinne mørket. Johannes døperen er en sentral person i adventstekstene, for han er Jesu ledetone, den som kommer før, rydder veien og varsler at Messias snart er her. Med den han var ledet han folk til Kristus. Når vi nå er i adventstiden har vi kommet til en del av kirkeåret som skiller seg ut. Jul, påske, himmelfart og pinse handler om historiske hendelser i Jesu og apostlenes liv, men advent peker fremover mot noe som enda ikke har kommet, mot Jesu andre komme og «Herrens dag». Advent tar utgangspunkt i at Jesus allerede har kommet til jorden, og gjennom hans gjerning, liv, død, oppstandelse og himmelfart har vi forventninger til hva som skal skje når han kommer igjen. Men vi lever altså i en adventstid hvor gudsriket er «allerede nå, men ennå ikke». Mellom inkarnasjonen og Jesu andre komme. Det betyr at det er sant at jorden kan oppleves som både vidunderlig og brutal. Vi er som adventsfolk del av et vidunderlig allerede nå, og et brutalt ennå ikke.
Årets fredsprisvinnere illustrerer nettopp dette. Hør bare historien om Denis Mukwege: I 1999 etablerte gynekologen Denis Mukwege et sykehus i et fattig område i Kongo. Hensikten med sykehuset var å tilby kvinner et trygt sted å føde. En av de første pasientene til Mukwege trengte ikke hjelp til å føde, men trengte nødhjelp etter å ha blitt utsatt for grov voldtekt. Mukwege og hans kolleger håpte at dette var en tilfeldighet og at de kunne fortsette arbeidet med å ta imot fødende kvinner. Dessverre var dette starten på det som har blitt beskrevet som en epidemi av voldtekter i Kongo. Med bakgrunn i en borgerkrig som har kostet mer enn seks millioner kongolesere livet, har vi sett en ekstremt kynisk voldsbruk som går utover de som blir voldtatt, deres familie, venner og nettverk. I løpet av årene har Mukwege og hans kolleger behandlet titusener av ofre, så unge som ned i to måneders alder.
Mukwege har viet store deler av livet for disse kvinnene og har uttalt at «justice is everyone’s business». I tillegg til jobben han gjør på sykehuset jobber han med å ansvarliggjøre oss, kvinner, menn og myndigheter til å bekjempe seksuell vold, og dets årsaker. Her har Mukwege løftet frem kampen om Kongos naturressurser som en bakenforliggende årsak til volden, og pekt på at vi alle har et medansvar når vi bruker smarttelefoner og kjører elbiler som inneholder Kongos kobolt. Denis Mukwege er for oss alle et lysende eksempel på en mann som lever ut adventsbudskapet om gudsrikets frembrudd i en mørk verden. Der hvor mennesker trosser frykt, og kjemper det godes sak, der er adventsånden tilstede. Der fremheves det vidunderlige allerede nå, midt i et brutalt ennå ikke. Der klinger den profetiske ledetonen som bærer bud om gudsnærværet og himmelriket.
Jeg vet ikke hvordan du opplever denne adventstiden, om du står i krevende utfordringer på jobb og i relasjoner, eller om du har en bekymringsløs tid. Det jeg vet er at adventsbudskapet handler om det årets fredsprisvinnere har klart å gjøre: å trosse frykt, skam, trusler og vold for å stå opp for kvinner og menns verdi. Vi skal feire nattverd, og vi gjør det med troen på at Gud er tilstede, og lar oss som står med én fot i gudsriket, og én fot i en brutal verden, oppleve toner lengst inne i hjertet som får oss til å lengte etter godhet og rettferdighet, og være velsignede ledetoner for hverandre.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og være skal, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.