Det er som del av denne internasjonale kirken vi samles til gudstjeneste i dag. Samtidig har kirken vi tilhører dype røtter i det norske samfunnet. Ja, så innvevd er de kristne verdiene i vårt land, at det også etter grunnlovens revidering i 2012 heter i par. 2: Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.
Dette er fundamentet vi er blitt enige om å fortsette å bygge og utvikle det norske samfunnet på. Det er et perspektiv som har en viss link til de bilder som tegnes i dagens evangelietekst om huset bygd på fjell og huset bygd på sand. «Det norske hus» er jo faktisk en metafor som ble brukt av landets statsminister som et politisk slagord for vel 20 år siden. Det kan riktignok diskuteres hvor vellykket akkurat det prosjektet ble.
Ikke desto mindre: Det gamle bildet av huset som står støtt når regnet styrter og elvene flommer – i motsetning til det som raser sammen – er fortsatt aktuelt. Også når det gjelder det Norge vi tilhører i 2018. Det er et dypt alvor som tegnes i evangelie-teksten om å høre ordene og ikke gjøre som de sier.
Kan det sammenlignes med at vi kan komme til å høre og bejae grunnlovens verdier; de kristne, og humanistiske – uten å gjøre det disse verdiene forplikter til? For hvordan kan vi sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene om vi ikke handler i pakt med disse verdiene og fremmer dem?
Om én måned skal vi markere – også her i domkirken - at det er sju år siden 22. juli-hendelsene. Vi må ikke glemme. 77 liv gikk tapt og dype sår ble skapt i et grusomt angrep på de helt grunnleggende verdier som vårt samfunn er bygd på. Som folk stod vi opp mot dette angrepet med ønske om mer demokrati, mer kjærlighet og mer åpenhet. Rettsstaten viste seg fram fra sitt beste, og vi demonstrerte med roser og lys at vi som folk VIL det mangfold og den gjensidige respekt som grunnloven verner.
Hva er status i dag? Er vi like aktive i å stå opp for, og handle på de ukrenkelige verdiene vårt land er bygd på? Eller har vi bidratt til at de er blitt svekket? Lar vi fremmedfrykten, nettrollene, eller rett og slett avmakten lamme oss, så vi – kanskje ubevisst – slutter å gjøre det grunnlovens verdier forplikter oss til? Eller engasjerer vi oss som enkeltmennesker og kirke for å holde verdiene i hevd? Vil vi respektere og bli kjent med mennesker som er annerledes enn oss? –Vil vi prøve å forstå andre menneskers kultur og ståsted?
Det betyr ikke av vi må tone ned vår egen identitet. Bare når vi er trygge på det vi selv står for, kan vi ha en likeverdig dialog og bekjempe ekstremisme. Ingen blir ekstremister av å ta sin egen tro på alvor. Religiøse ekstremismter mener at deres gruppe alene har den korrekte oppfatningen av religionen. Derfor kan en ikke samarbeide med de som har andre oppfatninger, selv ikke innen ens egen religiøse tradisjon.
Er det noe vi som kirke må stå sammen med alle gode krefter om, så er det å aktivt motarbeide alle former for ekstremisme. Den beste måten å gjøre det på, er å fortsette å snakke med hverandre, være i dialog, også med mennesker som er fremmede for oss, og vise respekt overfor alle. Vi er like for loven her i Norge, og vår kristne tro sier at vi er like for Gud.
Også kirken er beskrevet som et hus eller en bygning – i Bibelen. Hvordan kan kirken i Norge være en kirke som ikke bare hører Ordet, men som faktisk gjør det Ordet sier? Jeg tror det handler om det samme prinsippet; å ta de verdiene som kirken er bygd på, på alvor. Og gjøre det de forplikter oss til.
Det er ikke noen motsetning mellom den norske grunnloven og kirkens verdier. Det er likevel en vesentlig forskjell på grunnloven og kirkens grunnvoll. Kirkens verdier er ikke bare skrevet ned. De er knyttet til en bestemt relasjon vi kan leve og bevege oss i. Det var denne relasjonen lille Jonas ble knyttet til i dag. Han ble merket med korsets tegn – for at han skal tilhøre Jesus Kristus og tro på Ham.
Det handler om et livsfellesskap. Det handler om hver morgen å bli møtt av en dyp kjærlighet uten krav. – Å bli møtt av en godhet som gir livsmot og motivasjon til å engasjere seg positivt. Det handler ikke om å være prektig eller from. Det handler om å gå ut i livet sammen med Jesus og følge etter Ham. - Han som anerkjenner alle mennesker. Han som tilgir synd og oppsøker de som er utstøtt. Han som taler de svakes sak og står opp mot urettferdighet. Han som skaper fred og forsoning.
Den kloke mannens hus ble stående. Den kloke har sitt liv festet til noe som er solid og bestandig. Den kloke er festet til Jesus Kristus. – Ordet som ble menneske. – Tidligere i gudstjenesten ble vi – gjennom leseteksten – oppfordret til å skrive ordet på vår hjertetavle. Dette skal vi få respondere på i salmen nå etter prekenen;
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var er og være skal, én sann Gud, fra evighet og til evighet. AMEN
Salme etter preken:
Skriv deg Jesus på mitt hjerte,
du min konge og min Gud.
At ei lyst ei heller smerte,
deg formår å slette ut.
Denne innskrift på meg sett.
Jesus i fra Nasaret,
Den korsfestede min ære
og min salighet skal være.
–––
Preken i Oslo domkirke
av domprost Anne-May Grasaas
Dåp
Ordspr.7.1–3
Pssalme 33
1.Kor. 3,10–18
Preken: Matt.7,21–29