I dag har vi som ble vigsla til tjeneste fått en rød stola lagt over skuldrene våre. På enhver prestestola skal det være et kors i nakken, og for kateketene er det et kors på skulderen. Og korset symboliserer det korset Jesus i dagens tekst sa vi skulle bære. Som prester og kateketer er vi synlige bærere av et tegn på det kirken gjør sammen i fellesskap. Vi bærer kors. For denne Matteus-teksten var adressert til en ung og uerfaren kirke som ikke visste hvordan de skulle være kirke. Og så retter teksten dette sitatet til fellesskapet og sier: sånn skal dere være med hverandre og i samfunnet; slik Jesus bar korset skal dere bære kors; slik Guds Sønn bar menneskehetens lidelser, slik skal vi bære hverandres lidelser; slik Jesus døde og sto opp, slik skal dere hvis dere mister livene deres egentlig finne det.
For det er jo ikke snakk om tap for tapets skyld. Å miste noe er vondt. Tap er smertefullt. Jeg har snakket med mennesker som har fortalt om vonde tap. Mennesker som mot slutten av livet forteller om det som aldri ble. Relasjonene som aldri ble forsont. Ulevd liv. Ubrukte ressurser. Sjanser en aldri tok. Og tap av mennesker som har stått en nær. Tap av helse. Tap av ansikt. Å miste noe kan være så forferdelig vondt. Å miste sitt liv – ja det høres altomfattende ut. For er ikke livet alt vi har da? Oppfordrer Jesus oss virkelig til å miste livene våre for hans skyld? Skal vi nærmest oppsøke disse tapene? Det strider i mot alt annet som står i evangeliene og er en urimelig lesning av teksten, men en ganske legitim følelse å få nå man hører ordene «For den som mister sitt liv for min skyld skal finne det».
Men det finnes også andre historier om tap. Tap som også inneholder gaver. For eksempel forteller vennene mine meg om hvordan det er å få barn. Ja, jeg tror flere har sagt det på denne evangeliske måten uten å vite at det er det de gjør. De forteller om at de har mistet livet sitt. Og samtidig: at de har funnet det. De har mistet nattesøvnen, de har mistet det å ha sin egen tid, mødrene har mistet den kroppen de hadde før, de har mistet tålmodigheten, de har mistet mye – men i denne desentraliseringen der babyens behov kommer først – der noe annet er viktigere enn en selv: der forteller de også hvordan de har funnet sitt liv. Hvordan de tross alt strevet aldri ville byttet tilbake til livet uten barn. Det finnes selvsagt like mange erfaringer av å være forelder, som det finnes foreldre – og ikke alle opplever det slik. Men det er allikevel i lys av denne typen erfaringer at det gir mening å forstå tapet som en gave. At man finner livet sitt når man mister det.
Og oppfordringen til å fornekte seg selv og ta opp sitt kors følger samme logikk. Det er jo ikke selvet man fornekter, men det selviske. For det kan jo være noe dypt befriende i å fornekte seg selv – slik to mennesker som er glade i hverandre på en måte fornekter seg selv når de velger å leve sammen. Da sier de at livet er ikke lenger bare mitt. Jeg skal ikke være meg selv nok. Dine behov betyr noe for mine livsvalg. Denne fornektelsen – det er jo egentlig kjærlighet. For kjærligheten er at vi både bærer og blir båret. Vi bærer noe av hverandres byrder – og slik får vi også del i hverandres gleder. For når Jesus sier at vi skal bære korset så betyr det ikke nødvendigvis at vi skal bære det alene. Selv var Jesus altfor forpint og svak til å bære korset opp til hodeskallestedet. En av landsbyhøvdingens soldater fikk øye på en mann i gata. Simon fra Kyrene bar Jesu kors. En vanlig mann, på vei inn fra markene. Slik vi som vigsles til tjeneste i dag er helt vanlige studenter på vei inn i arbeidslivet. Og så får vi et kors i nakken eller på skulderen. Vårt kors.
Å ta opp sitt kors er aktivt. Det er å løfte sammen. Ingen skal bære alene, er et av kirkelig ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep sine hovedsetninger. Ingen skal bære alene. Å ta opp sitt kors er å løfte med den styrken man har. Å være et ansvarlig medmenneske. Og sammen er vi jo sterkere. Når kirken tar opp korset så bryr hun seg om at mennesker er på flukt, at klimaet endres, av det er plast i havet, at mennesker blir systematisk undertrykket. For bryr ikke kirken seg om det så prøver hun å sikre seg selv. Redde sitt liv. Trygge seg. Ha det behagelig. Og da mister hun livet sitt. Ikke for Guds skyld, men for sin egen skyld.
Kravet om å bry seg kan være tungt hvis en bærer på for mye selv. Men vi bærer med den styrken vi har og vi bærer sammen. For dette oppdragets byrde, la oss be slik Augustin ba i sine bekjennelser:
«Gi hva du krever – krev så hva du vil». Amen.
Ære være Faderen, og Sønnen, og Den hellige ånd – som var, er og blir, en sann Gud, fra evighet og til evighet, Amen.
Caroline Lygre,
til tjeneste som kapellan i Sjømannskirken, Costa del Sol