Kirkeåret har tatt oss med inn i fastetida. Gudstjenesten i dag tar oss med inn i tanker om synd, om skyld, om skam. Men mest av alt skal den ta oss med inn i hva det vil si å være et menneske – elsket av Gud.
Ethvert menneske er mer enn sine handlinger. Mer enn det det gjorde og det det ikke gjorde. Inn i menneskets innerste snakker Gud med mildhet. Med kjærlighet Fra vårt innerste kan vi selv snakke – på samme måte.
Gudstjenesten skal gi oss symboler for dette: Fortellinger. Bilder. Ord. Musikk. Gester. Brød og vin.
La oss nå – sammen bøye oss for Gud og bekjenne våre synder:
Dagens bønn
Uransakelige Gud,
du ser vårt liv og våre kamper.
Vi ber deg:
Gi oss en utholdende tro, så vi aldri slipper deg, men stoler på din velsignelse,
ved din Sønn Jesus Kristus, vår Herre,
som med deg og Den hellige ånd lever og råder,
én sann Gud fra evighet til evighet.
Amen.
—
Preken
Eva. Betydningen av navnet hennes er usikker. Men det er knyttet til det hebraiske chaww. Som betyr liv. Eller det relaterte ordet chawwa som betyr puste.
Adam. Navnet hans er knyttet til det hebraiske adamah som betyr jord.
Jord og pust.
«Kom i hu menneske at du er støv, og skal vende tilbake til støv,» sa vi ved innledningen av fastetiden her på askeonsdag, som et ekko av en av bibelens eldste fortellinger.
«Mennesket ligner et pust, våre dager er som en flyktende skygge,» leser vi litt lenger ute i det gamle testamente.
Jord og pust. Adam og Eva. Våre menneskenavn. Vår forgjengelighet. Fortellingen om oss.
I teologien, kategoriserer vi fortellingen om Eva og Adam som del av Urhistorien. Urhistorien er tiden, før tiden ble målt. Den omhandler det en krønike aldri kan. Nemlig det ved vårt menneskelige opphav vi ikke helt får til å sette på formel. Det som er skjult for oss. Det dypeste.
Urhistoriens talemåte trues ikke av Darwin eller annen vitenskap. Ikke egentlig. Urhistoriens talemåte er skapelsens talemåte. Det skapende ords talemåte. Det er i slekt med poesien og mytene. Det hører hjemme i leirbålenes tid. De store fortellingenes tid. Og den er samtidig i sin helt egne kategori. Og det er både en omsorg og en visdom i denne måten å tale på: Den som lytter, kan nærme seg eksistensens grunnvilkår i sin egen takt. Varsomt. Den som vil forstå, kan forstå litt og litt av dette som er så overveldende: At vi skal leve. Og så dø. At vi skal være i stand til å skape, men også ødelegge. Vi leser og merker at disse fortellingene aldri slutter med å skape den som lytter. De bare fortsetter å danne. Danne forståelser. Danne rom. Danne mennesker.
Å ville gjemme seg.
Å ville skjule sin nakenhet.
Å skylde på andre.
Disse tre tilstandene, er kjennetegn på skam. Bibelen kaller det syndefall.
I urhistoriens fremstilling av dette, får fristelsen, ondskapen og døden slangens symbol. Slangen blir talsmann for det som bryter med skaperkraften. Det destruktive.
I vår tekst i dag, møter slangen mannen og kvinnen. Og det er først i kapittelet etter vårt at mannen og kvinnen får sine egennavn. Adam og Eva. Jord og pust. I kapitlene foran, er de bare mennesker skapt i Guds bilde. Fra begynnelsen: Mann og kvinne i de spontane livsytringers tid. Men gradvis brytes tilliten både dem i mellom, mellom dem og resten av skapelsen, og mellom dem og Gud. Ikke ulikt utviklingen fra barn til voksen. Ikke ulikt det som skjer når tilliten brytes i våre egne liv. Når vi igjen og igjen må erkjenne. Vi er støv. Vi er pust. Vi skal vende tilbake til hvor-det-nå-var-vi-kom-fra en dag. Og før vi erkjenner, må vi så ofte igjennom skammens tid, skyldens tid, slangens tid, dagene da vi bare føler oss utsatte i vår nakenhet, dagene da vi bare helst vil gjemme oss, dagene da det er så fristende å legge skylden over på andre: Projeksjonens tid.
Paulus kaller det at døden fikk herredømme. Og fra erkjennelsen av dødens herredømme, vokser et håp, en tro, hos Paulus. Han peker på Jesus. Å ta sin tilflukt til Jesus, er nettopp å ikke bli til skamme. Det er nettopp å ikke bli værende der nede. I mørket. I døden. I selvbebreidelsens dal. Det er å gå gjennom. Gjennom fra død til liv. Teksten mellom det gamle og det nye testamentes tekster i vår gudstjeneste i dag, er en mønstertekst for dette.
Kvinnen i dagens evangelietekst, gis ikke navn, men når fortellingen om henne ses i sammenheng med teksten om menneskenes møte med slangen, blir hun for meg en fortsettelse av det gamle testamentets Eva-skikkelse. Kvinnen ved Jesu føtter vet nok at hun både er pust og støv. Antakelig er hun vel kjent både med skam og skamming også. Men det er noe med Jesus som gjør at hun ikke gjemmer seg. Det er noe med Jesus som gjør at hun ikke skjuler sin nakenhet. Hun kommer frem i stedet. Og hun gir. Deler. Får. Hun viser tillit. Får tillit. Og blir et tegn, et symbol, på en oppreist Eva, et elsket menneske, en vei vi kan gå gjennom mørke til lys, gjennom død til liv. Hun blir et tegn, et symbol på at den som får mye tilgitt, elsker mye.
Og hva kan tilgivelsen være i dette tilfelle? Tilgivelsen i Jesu øyne handler om å se henne uten å fordømme henne. Tilgivelsen ved Jesu føtter, handler om at han rommer henne og alt hun er, slik at hun slipper å gjøre seg mindre. Tilgivelse på Jesu måte, handler om å herbergere det hun ikke trodde gikk an. Romme hennes historie. Huse hennes liv.
Og slik møter Eva Kristus. Ja, slik møter Eva og Adam sin frelser. Det forgjengelige mennesket av jord og pust, gis et liv i eie. Og en nåde. Og en stor rettferdighet.
Det er et særegent språk dette. Det er en måte å snakke på som kan virke så forskjellig fra alle andre måter vi snakker på. Men er det ikke likevel noe kjent? Er det ikke likevel noe i dette som likner på det vi kan erfare? Erfare når vi har gått så langt ned at vi ikke trodde vi kunne komme lenger, men så opplever å bli sett, tålt, akseptert og tatt inn i et fellesskap? Likner det ikke på noe av det vi kan erfare når noen gir blaff i skammen og bare tar oss i mot i stedet? Likner det ikke på det vi erfarer når vi erkjenner skammen, aksepterer den, og så opplever at vi faktisk kan gi slipp på den?
Kristen faste handler om å holde fast. Denne setningen sier vi ofte her i domkirken. I fastetiden går vi gjennom lidelsen og lidenskapen sammen med Jesus. Ja, vi går igjennom skammen også. Vi ser og kjenner på fristelser og prøvelser, makt og avmakt, mens vi hele tiden forsøker å holde fast på at Guds stemme er kjærlighetens stemme, og Jesu blikk er kjærlighetens blikk. Og at det å til slutt dø, likner på hva det er å leve. Det handler om å komme igjennom. Det handler om å vende tilbake. Komme hjem. Det handler om å få bekreftet sin tro, sitt opphav hos skaperen, og så få gå i fred. Som et elsket barn.
Eva. Adam. Våre navn.
Adam og Eva. Pust og jord som Jesus selv tar bolig i, og ved det viser oss hva frelse er.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd. Som var, er og være skal, èn sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen.
2. søndag i faste
25. februar 2018
Elisabeth Thorsen, domkirkeprest
Oslo domkirke