Å kreve sin rett …

Å kreve sin rett … Er det noe som har vært slående i mye av historien, så er det at «rett» har vært og er et omstridt begrep. Og særlig når kravet om rett knyttes til marginaliserte grupper, for hva slags rett er det de insisterer på?

Å kreve sin rett …

Retten til å ødelegge fellesskapet og samholdet? Denne prekenen skal handle om rett og om noen furier av reformatoriske kvinner.

Elizabeth Cady Stanton, en av den amerikanske kvinnebevegelsens store pionérer på 1800-tallet tok initiativ til et storstilt prosjekt kalt «The Woman´s Bible», Kvinnens Bibel. Det handlet kort og godt om at kvinner selv måtte tolke Bibelen og slik sørge for at den ikke bare ble et redskap for menn til å holde kvinner nede, men et virkemiddel i kvinners kamp for frigjøring.

En av de tekster som ble fortolket var teksten som vi nettopp hørte fra Lukas kapittel 18, om enken som går til dommeren, gang etter gang etter gang, og krever sin rett, og til slutt får den, fordi dommeren, ifølge liknelsen, frykter hun ellers ville fly i synet på ham. Ifølge Stanton fortalte denne liknelsen en historie om utholdenhet, og at det er mulig å oppnå sine mål om man ikke gir seg. Men, sa hun også, den minnet leserne om at den nedverdigende situasjonen som kvinner lever under over hele verden er påført dem av autoriteter, styresmakter og religioner. Og i motsetning til enken i teksten, var det fortsatt slik at de fleste kvinner ikke ble hørt, verken når de sto ved alteret eller overfor en domstol, skrev Stanton med stort alvor.

The Woman´s Bibel var et forsøk på å ta bibelteksten tilbake, la kvinner selv i insistere på sin rett til å fortolke dem i spenning og motsats til de tolkninger som presteskapet leverte. Det var også et viktig moment i den norske kvinnesakskampens tidlige periode. Den fostret mange taleføre kvinner som insisterte på rett og frigjøring. Kirkens motstand mot dem var kontant og temmelig bastant. Den moderne kvinnesak ble i norsk sammenheng avvist som «Vantroens Kvinde-Emancipation», selv av forholdsvis moderne teologer. Kvinnen var fra skapelsen av underordnet mannen – alle krav om å frigjøre kvinner fra underordning ble gjennomgående møtt med skarp tilrettevisning om at kvinnen etter Guds orden, hadde sin rettmessige plass i hjemmet, underordnet mannen. Krav om rett til eiendom eller rett til å stemme ble ansett som brudd med den guddommelige skaperordning og en trussel mot fellesskapet. Hankjønnssamfunnet, var kvinnesakspioneren Aasta Hansteens presise diagnose av den eksisterende orden på 1800-tallet. Enkjønnskirken var hennes like presise betegnelse av den lutherske statskirke. Hun skjønte at skulle endring finne sted, måtte hun og andre kvinner fortolke bibeltekstene selv, for de var normerende for samfunnet. Som enken i Lukas-evangeliet var hun påtrengende, utholdende og for mange temmelig utålelig i sitt oppgjør med presteskap og for kvinners rett til å bli anerkjent som likeverdige med menn – som skapt i Guds bilde. For det ble hun latterliggjort og forhånet, og selv Camilla Collett syntes hun gikk for langt og minnet Hansteen om at hun ikke måtte miste sin kvinnelighet i sitt sinne. Til det svarte Hansteen: «Furierne er også kvinner».

Heller ikke i kvinneprestdiskusjonen på midten av 1900-tallet var henvisninger til «rett» akseptert som argument i kirkelige kretser. Kvinneprestspørsmålet var ikke et kvinnesaksspørsmål, ble det sagt, det var et kirkelig og teologisk anliggende og hadde ingenting med politikk eller rett å gjøre. Derfor provoserte det så mange, da Ingrid Bjerkås, den første kvinnelige prest, insisterte på at selvsagt dreide det seg om kvinnesak, dette at kvinner måtte får lov til å forkynne og bli rettelig kalt til prestetjeneste på lik linje med menn. At det var kvinnesak, var ikke noe nedverdigende, tvert om, det var veldig viktig at kvinner ikke bare var medhjelpere i kirken, men rettelig kalt til like med menn til å forkynne Guds ord og forvalte sakramentene. Men hadde ikke Paulus forbudt kvinnen å bli prest og å opptre som lærer i teologiske spørsmål? Til det svarte Bjerkås, jeg bryr meg ikke så mye om Paulus, jeg holder meg til evangeliene og fortellingen om kvinnene som fant Jesu grav tom og gikk for å fortelle det til disiplinene. Hvis ikke det var å forkynne evangeliet, så visste ikke hun, og mente dermed at hun hadde teologisk støtte for sitt krav på et rettmessig kall til å være prest.

Lukas´ navnløse enke, Elizabeth Cady Stanton, Aasta Hansteen, Ingrid Bjerkås – disse furier av kvinner som har kjempet og insistert på sin rett og dermed alle kvinners rett, som har blitt motarbeidet og skandalisert, blitt oppfattet som vanskelige, som trusler mot fellesskap og samhold (vi hadde det jo så hyggelig, og så kom du…), men som har vunnet frem med krav om rett, og som har gjort rommet litt større, litt rausere, gjort det kvinnelige litt mer sammensatt og mangfoldig. «Furierne er også kvinder, hugs det Camilla Collett.» For enken vi hører om i liknelsen likner jo slett ikke på det saktmodige kvinneideal som den kristne tradisjon og vår kultur ofte har målbåret, og som til dels tegnes opp av Lukas et par kapitler foran, der han skildrer Jesu møte med søstrene Marta og Maria, hvor Marta stuller og steller for å få mat på bordet og orden i huset og irriterer seg grenseløst over søsteren Maria som ikke bidrar noe til husarbeidet, ikke løfter en finger, men sitter og hører på hva Jesus har å si. Og når Marta omsider tar motet til seg og ber søsteren hjelpe til og ber Jesus gi Maria beskjed om at også hun må ta i et tak, får hun som svar at det er Maria som har valgt den gode del som ikke skal tas fra henne. Marta blir som den geskjeftige irettesatt.

Sånn er det ikke i liknelsen om enken. Tvert om blir hennes geskjeftighet og utholdenhet belønnet og anerkjent, og det som så ofte i historien har blitt gjort til noe forkastelig og truende, gjøres her til grunnlaget for fellesskap. «Hør hva denne uhederlige dommeren sier! Skulle ikke da Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt?» Kravet om rett som så ofte i historien, ikke minst i kvinners historie har blitt fortolket som en trussel mot fellesskap og samhold, gjøres her til grunnlaget for det samme. Det er uretten som truer fellesskapet, ikke kravet om å få sin rett. Det er et budskap å ta med seg ut i verden den 8. mars. Og så tar vi samtidig med Cady Stantons alvorlige påminnelser, at i motsetning til enken i fortellingen, er det fortsatt slik at det ikke er noe selvsagt at kvinner får innfridd sine rettigheter.

God 8. mars!

 

Ære være Skaperen, Frigjøreren og Livgiveren, som var, er og blir, én sann Gud fra evighet til evighet. Amen.

 

Dele-knapper kan ikke vises uten at du samtykker til bruk av funksjonelle cookies. For å gjøre dette må du trykke på knappen helt nederst i venstre hjørne og marker sjekkboks for funksjonelle cookies og deretter klikke på \"Oppdater samtykke\". Evt. klikk på \"Godta alle cookies\" for å godta alle kategorier av cookies. Deretter må du laste siden på nytt.

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"