Jesus er til å kjenne igjen! – og denne gjenkjennelsen forandrer våre liv. Dette er budskapet i denne fortellingen fra Johannesevangeliet om hvordan Jesus viste seg for disiplene en «tredje gang.»
Dette er en type fortelling som Johannes har flere av, om mennesker som møter Jesus uten å vite hvem han er, og som gradvis kommer til å skjønne det, eller som lukker seg for å forstå det. Med disse fortellingene henvender Johannes seg også til sine tilhørere, for at vi skal identifisere oss med personene i fortellingen, og selv stilles overfor utfordringen om å forstå hvem Jesus er.
Fortellingen starter på null-punktet, når Peter sier til de andre disiplene: «Jeg drar ut og fisker», og de svarer: «vi blir også med.» Peter var jo fisker, så det var vel ikke så merkelig at han nå ville dra ut og fiske igjen? Men her innebærer det noe mer enn det. Historien sammen med Jesus er blitt fortid. Etter Jesus død var forholdet mellom Jesus og Peter slutt, det var ikke lenger noe å regne med.
Det er hit vi må for å skjønne hva spørsmålet om Jesus er stått opp dreier seg om. Det er ikke et spørsmål om oppstandelse fra de døde er mulig eller ikke, men om forholdet mellom Jesus og oss. Døden, tapet av den nærmeste, tapet av fellesskap og kjærlighet – kjenner vi igjen tomheten etter det vi har mistet, opplevelsen av å være alene igjen? Det er tapet som siger inn, det er håpet som er gått tapt, vi griper etter det vi kjenner, derfor: «Jeg drar ut og fisker».
Men fisket i denne situasjonen, som et forsøk på å unnslippe tapet og savnet, førte ikke til noe, de fikk ikke fisk. Men det står en ukjent mann på stranden som sier at de må kaste garnet ut på høyre side av båten, så skal de få fisk. Og da får de så mye fisk at de ikke klarer å dra den opp. Da er det «den disippel Jesus elsket» sier til Peter: «Det er Herren», og Peter kaster seg i sjøen for å svømme inn til stranda – og Jesus.
Dette er «gjenkjennelsens øyeblikk». Dette må være et «flash-back» til en fortelling som står i begynnelsen av Lukas-evangeliet: der har også Peter og hans fiske-lag fisket hele natten uten å få noe, da en mann de knapt kjente, Jesus, ber dem kaste ut garnet på nytt, så det fylles til bristepunktet, Da forstår Peter at her står han overfor noe hellig, han bekjenner sin synd, og får Jesu ord: «fra nå av skal du fange mennesker.»
Med dette flash-backet til sitt første møte med Jesus gjenkjenner Peter den ukjente mannen, og han dras inn i på nytt inn i fellesskapet med Jesus da han ble kalt til å følge ham.
Vi kan oversette «tro på oppstandelsen» med «å kjenne igjen Jesus som den som forandret mitt liv.» Evangelie-fortellingene om møtene med den oppstandne er veldig forskjellige: Jesus viser seg som kropp, men han kan forsvinne, gå gjennom stengte dører, det blir tydelig at dette er en «mellom situasjon» som ikke vil vare. Rett foran dagens fortelling står historien om Thomas som ikke ville tro før han fikk ta på Jesus. Johannesevangeliet er klar på at for fremtiden var det ikke lenger mulig å møte Jesus synlig, men at det var mulig å tro uten å se, og at det slett ikke var noe mindreverdig i forhold til å kunne ta på Jesus.
Det som er felles for alle fortellingene er at møtet med Jesus forandret disiplenes liv, førte dem fra håpløshet til håp, fra tvil til tro. Det er også felles for de første disiplene og oss: Å tro på oppstandelsen er å tro at Jesus fortsatt lever som han som forkynner Guds rike for de fattige, som gir fremtid for undertrykte, som løfter opp til nytt liv dem som er nedtrykte, Det er denne Jesus vi kjenner igjen, det er denne Jesus som gir nytt håp til en verden der menneskeliv, menneskeverd og medmenneskelighet er truet. Vi kjenner alle de store krisene for mennesker og medmenneskelighet i verden i dag. Men denne siste uka er vi også blitt minnet om kriser for menneskelighet nær på oss: unge enslige asylsøkere, mange er barn, -skal de tvinges til å leve i konstant usikkerhet? Og skal fattige rom-tiggere bli slått sammen med kriminelle nettverk og miste muligheten til et menneskelig liv? Er ikke den menneskelige Jesus oppstått også for dem, har han ikke identifisert seg også med dem?
Den oppstandne Jesus har en konkret visjon for verden. Han står på stranda og sier til disiplene «kom og få mat!» - og det ligger brød og fisk på glørne av et bål. Dette er også et flash-back- til en tidligere fortelling om hvordan Jesus mettet sultne mennesker med noen få fisk og brød. Johannesevangeliet tolker denne fortellingen når Jesus sier «Jeg er livets brød». Dette ordet er en visjon om den sammenhengen brødet står i: det konkrete brødet peker på hvor livet kommer fra, på at livet bygger på den kjærligheten som gir seg selv, på at livet er et håp som går lenger enn døden.
Tilhørerne til Johannes kjente også igjen ordene at Jesus tok brødene og delte ut til dem. Det er de samme ordene som brukes i innstiftelsen av nattverden i fortellingene om Jesu siste måltid med disiplene. Dermed er denne handlingen på stranda også et «fram-pek» til nattverden. Dette er ord som er blitt gjentatt og gjenkjent i snart 2000 år: «Jesus tok et brød, takket, brøt det og sa: Dette er min kropp, som er for dere. Gjør dette til minne om meg.» «Til minne om» er en svak oversettelse, det ville være bedre å si: «Gjør dette til å kjenne meg igjen.» Nattverden er en gjenkjennelse av Jesus som delte sitt liv med oss. Brød og vin er så å si de kroppslige tegnene på at Jesus er til stede som oppstanden. Og den gamle betegnelsen på kirken, dem som feirer nattverd sammen, er «Kristi legeme»: Kirken er i all sin skrøpelighet et kroppslig tegn på at Jesus er oppstanden.
Oppstandelsen skjer også utenfor kirkerommet, for eksempel i Bymisjonens måltider, åpne for alle, for å feire høytider, Men også i de måltidene den deler hver eneste dag, på Møtestedet, ungdomskafeen og i mange andre rom. Jesu visjon om fellesskap kan vi også kjenne igjen i våre egne måltider, når vi bekrefter hverandre som mennesker og medmennesker blir måltidet et sakrament der Jesus er tilstede.
La meg forsøke å oppsummere: Vi kan ikke gi noen bevis for Jesu oppstandelse, men gjenkjennelsen av Jesus skaper overbevisning om at han er reist opp til nytt liv. Jesu oppstandelse er for vår skyld, for å bekrefte hans forhold til oss – som menneske for vår skyld, som kom for å dele våre liv – og for å dele sitt liv med oss. Når vi fortsatt gjenkjenner Jesus er det Guds bekreftelse på hans forhold til oss; vi lever i håpets felleskap med ham og med hverandre.
Prekentekst: Johannes 21,1-14
Halvor Moxnes,
professor emeritus i teologi, Universitetet i Oslo