Nærvær

«Finner du noen spor av Guds nærvær i ditt liv?», spør sokneprest Marita Hammervik-Owen i dagens utgave av «Ord til trøst, tro og håp».

Det har vært noen merkelige måneder. Dette året, og erfaringene fra det, vil jeg bære med meg i lang tid fremover. Enkelte dager har jeg våknet opp og lurt på om det hele bare var en drøm.

Da jeg fikk se jenta vår løpe inn i barnehagen etter åtte uker hjemme, ble det en viktig påminnelse om hva vi nå har vært med på. Bare minutter tidligere hadde hun vært lei seg. Grått en skvett, vært både spent og gruet seg litt. Ville alt føles ut som før? Ville hun finne noen å leke med? Ville det kjennes annerledes ut?

Fortvilelsen forduftet i det vi gikk gjennom porten i barnehagen. Mye av årsaken er helt klart alle de flotte ansatte som møtte oss. Som med sin trygghet igjen tok imot det kjæreste vi har med en omsorg det ikke finnes maken til!

Jeg innrømmer gjerne at det meste har stått på hodet hjemme hos oss (og jeg håper det er gjenkjennelig for flere!). Med Teams-møter på øret har jeg smurt brødskiver med leverpostei til frokost og sjonglert sammen med eplejuice ut i stua. Klesvasken har vi ennå ikke kommet helt á jour med. Mellom puslespill, perling og iPad-tid har jeg forsøkt å få gjort noe på hjemmekontoret. «Vent litt» har blitt min mest brukte frase. I enkelte øyeblikk har disse dagene og ukene kjentes ut som en evig runddans i og ikke strekke til, verken på jobb eller hjemme.

I andre, mer klare øyeblikk har jeg tenkt: Kanskje har denne tida vært sunn for en slik som meg? Å bli kasta ut i det ukjente. Kjenne at tross alt kan ikke alt i livet kontrolleres. Øve meg i å ha tillit til at Gud på underlig vis også er nærværende i denne nye «normalen.»

Noen «luftehull» av øyeblikk har det blitt, hvor alt kaos har vært glemt for ei stund. Da har jeg kjent på Guds nærvær og på hva som virkelig betyr noe for meg. Som den kvelden vi lagde oss ostesmørbrød og spilte Ludo til kveldsmaten. Da vi bygde hytte av tepper i stua, jeg sovna og våknet til nymalte røde lepper. Dagen da sola endelig varmet oss igjen etter flere uker med snø i mai, og vi lekte vi var på campingtur i bakgården.

Tanken har slått meg i ettertid; er Gud nær når jeg virkelig er tilstede med hele meg? Det finnes nok ingen fasit, men utfordringen er herved gitt videre til deg som leser dette. Finner du noen spor av Guds nærvær i ditt liv?

Marita Hammervik-Owen
Sokneprest Orkanger menighet

------------

Nærvær

Tidligere andakter i rekka «Ord til trøst, tro og håp»:

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Chrome

Firefox

Safari