Hellige Gud,
her ved ditt alter
går vi inn i rekken av pilegrimer
og finner vårt hvilested
Det er Nasjonal pilegrimskonferanse i Trondheim. Pilegrimsprest Einar Vegge og biskop i Nidaros Herborg Finnset åpner konferansen med gudstjeneste i Nidarosdomen. Pilegrimspresten synger samlingsbønnen fra Høyalteret, som ligger noen få meter fra det mange mener er Olav den helliges siste hvilested, i oktogonkapellet.
Skap i oss et nytt hjerte, en villig ånd
bevar oss fra et liv som står stille
lær oss oppbrudd fra urett og ondskap
Kapellet er selve målet for pilegrimene, som vandrer langs St.Olavsledene til Nidaros. Pilegrimsprest Einar Vegges ferd startet i Oslo, der Borgleden og Tunsbergleden møtes. Eller kanskje startet den allerede i Farsund, der han vokste opp i det første boligfeltet utenfor aluminiumsbyen. Foreldrene var lærere og tilflyttere, som så mange andre i området. Einar engasjerte seg etter hvert i kristent ungdomsarbeid i nærmiljøet, og han bestemte seg for å bli prest.
La din kjærlighet forme oss og alt som lever
Evige Gud, du som kjenner begynnelsen og enden
Gi oss pilegrimens frihet
Frihet til å håpe og frihet til å elske
Fra Farsund til Nidaros
Sjøfartsbyen Farsund ligger ikke langt i fra startpunktet til Kystpilegrimsleden i Egersund. En god times kjøretur. Det hender seg også at han går pilegrim i nærområdet sommerstid. Men det var i Oslo, som teologistudent, at interessen for teologi som fag utviklet seg. Han begynte å interessere seg for ideene og historien. Fagene i ytterkantene av teologien. Han var en av få teologer i de ide-historiske miljøene på Blindern på 80- og 90-tallet, og kanskje den yngste, som var med over tid. I dette miljøet lærte han mye. Gradvis vokste interessen for pilegrimstematikken frem, og på slutten av studietiden ble han interessert i pilegrimsbevegelsen.
Han ble ikke bare interessert pilegrimstematikken, men også i Ragnhild. Her er de avbildet på forlovelsesdagen i 1991. Foto: Siri Hempel Lindøe
Den første jobben hans var i Mellomkirkelig Råd, som på et vis er Den norske kirkes utenriksdepartement. Her jobbet han med fagteologi og teologi i ulike kirkelige tradisjoner. Pilegrimstematikken ble mer og mer vektlagt på 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet. «Pilgrimage 2000» jobbet de med i Trondheim og han begynte å lese tekster skrevet av den første pilgrimspresten i Nidaros. Vegge ble derfor opptatt av tankestoffet tidlig i sin karriere.
Etter hvert ble han og kona Ragnhild Jepsen prester i Hamar bispedøme. Jepsen er nå biskop i Bjørgvin. De begynte å bruke pilegrimstematikken aktivt i lokalsamfunnet på Rena i Åmot kommune. På den måten ble han kjent med lokalsamfunnet og lokale historikere, som utforsket lokale pilegrimsleder. Flere av dem var med i pilegrimsforeninger. I samarbeid med kommune og historieinteresserte ble de enige om å begynne å holde pilegrimsgudstjenester og ha vandringer. De koblet sammen en kunnskapstradisjon, som gikk mye på historie, filosofi og kulturminner og tematikken med mennesket som vandrer.
Pilegrimsprest Einar Vegge og kona Ragnhild Jepsen med barna Ingjerd og Håkon.
Men han har ikke vært en typisk friluftsmann alla Monsen. Han sanker bær og liker å være ute, og har en kjærlighet for naturen. Dess vanskeligere moltene er å finne dess bedre. Det har han med seg fra barndommen. Men han har alltid likt koplingen mellom det kulturhistoriske, naturopplevelser og det åndelige og eksistensielle. I kombinasjon med historien og pilegrimsinteressen i lokalsamfunnet utviklet han pilegrimsteologien.
Etter noen år fikk Ragnhild jobb i Nidarosdomen og Einar ble studentprest ved NTNU. I løpet av den tiden jobbet han også med pilegrimstematikken internasjonalt i Mellomkirkelig råd og han ble spurt om å sitte i styret ved Pilegrimsgården. Han var også leder i styret i en periode. Det ble en ny epoke i hans tilnærming til pilegrimsbevegelsen. Engasjementet i Pilegrimsgården førte til at han også begynte å jobbe i bispedømmet sammen med biskopen med en del av Nidarostradisjonen og utfordringer knyttet til kristning, maktbruk og nasjonal identitet og den verdensvide åpne kristne fellesskapet.
En yngre utgave av pilegrimspresten. Her på stylter.
Etter en stund ble pilegrimsprest- jobben ledig. En jobb han ikke fikk første gang han søkte. En avgjørelse han i grunn var enig i. For ham er det viktig å ta med seg erfaringene han har gjort seg tidligere. Han har vært i et økumenisk fellesskap og bruker den bevisstheten i jobben som pilegrimsprest. Det bruker han til å finne ut hva Nidaros kan bidra med inn i den verdensvide pilegrimsbevegelsen. Han tenker at når de feirer gudstjeneste i Nidarosdomen, så feirer de gudstjeneste som et verdensvidt fellesskap, fordi bevegelsen er over hele verden. Det preger også pilegrimsaktivitetene i Nidaros. Han deler kunnskap og har aktiviteter som er meningsfulle. Antall deltakere betyr lite. Det er kunnskapen, formidlingen og kontakten med menneskene som er viktig.
Han sammenligner det med Olavsfest. Folk søker etter noe. Kunnskapen og formidlingen kan åpne en forestillingsverden til fortiden hos mennesker og til det de opplever nå i livet. I noen møter med mennesker knytter han denne forestillingsverdenen til en åndelig og kristen tradisjon. Alt etter hvem han møter. Han utlegger ikke alt. Kunnskapsstoff kan alle være interessert i, men han er var på å åpne for religionsutøvelse uten at folk er interessert. Selv om han aktivt bruker salmer i aktivitetene.
I Norge er det en offentlig satsing på pilegrimsvirksomhet med fire søyler. Han bruker søylene- Kultur, natur og bærekraft, kirke og lokalsamfunn- aktivt i sitt arbeide. Han er takknemlig for at kirken blir trukket aktivt inn i denne helhetlige satsingen, som berører både kollektiv hukommelse, landskap og natur, stedets utvikling og den åndelige og kristne tradisjonen. Verdier vi har til felles som samfunn.
Einar og Ragnhild ute på vandring.
Han har vært pilegrim selv også. Nidaros er favoritt pilegrimsmålet hans. Når han vandrer alene gjør natur, mennesker og landskap inntrykk på ham. Han skildrer det som om kropp og landskap blir ett. Han liker å gå alene, selv om han også er sosialt anlagt. Noen opplevelser husker han bedre enn andre. Han trekker frem en opplevelse i Segard Hoel i Meldal, da han sammen med andre pilegrimer satt en halv natt og sang prøysen-sanger. En annen opplevelse hadde han i Spania, som pilegrim på vei mot Santiago. Han måtte oppleve Camino de Santiago og møtte en danske på veien. Han kjente ham ikke, men de gikk sammen en halv dag og snakket om livet. Etterpå har han ikke møtt ham igjen.
Det er en av de tingene Vegge liker best med pilegrimsbevegelsen. Han synes også det er befriende at det like mye er kroppen og kulturminnene undervegs, som gir ham minner. Ikke bare tanker og følelser og tro. Rollen som pilegrimsprest gir ham også rom for å tenke. Han føler at det skjer viktige og betydningsfulle ting i møtet med mennesker som pilegrimsprest.
Einar slappar av med en sigar på tidlig 90-tall.
Pilegrimsprestrollen former Einar Vegge. Og han former opplevelsen til pilegrimene av Nidaros som helligsted. En dimensjon er det sakrale møtet. Selve møtet med helligstedet. Det er så mange som vil ta del i Nidarosdomen. Det er en konsertarena og et gudstjenestested. Han skal skape et rom i dette mangfoldet i katedralen. Med pilegrimsgudstjenester, lystenning og gode møter med vertskapet i Nidaros.
Samtidig skal han være til stede ved pilegrimsgården og i bispedømmet. Han skal gå pilegrim og kjenne de ulike ledene og menneskene som arbeider der. Han liker denne måten å jobbe på, men det kan også være vanskelig å sjonglere av og til.