Ganske ofte kommer mennesker til meg og forteller at det er så vanskelig eller umulig å tro på Gud. De sier det er fordi så mye vondt har skjedd. Enten med dem selv eller med andre. De opplever at Gud ikke er der for dem som lider. De er bunnløst skuffet. De kjenner seg forlatt.
Ganske ofte opplever jeg noe motsatt også: Det kommer lykkelige og glade mennesker. De kjenner seg velsignet. De kan ha møtt kjærligheten. De kan ha fått et barn. De sier at de kan merke at Gud finnes.
Og jeg kan kjenne meg igjen i begge: Troen blomstrer når livet blomstrer. Avvisningen av troen kommer når livet er for bratt. Når det meste synes svart.
Bibelen er full av sånne fortellinger: Om mennesker som tolker Gud ut fra det som skjer dem. De vender seg til og fra - helt parallelt med livets svingninger. Og dette at vi er sånn, det er på mange måter bakteppet for juleevangeliet. Har dere tenkt på det? At juleevangeliet er et brudd med en sånn måte å tro på?
Juleevangeliet setter både ord og kjøtt på visdommen om at troen ikke handler om opplevelser av lykke eller vellykkethet. Troen handler om å få være henvendt til en kjærlig kraft midt i alt som skjer. Det handler om å kunne få søke en fred også når alt raser eller raseres. Det handler om både å få del i, og dele, det som gir liv.
Det vonde som skjer, er ikke straff fra Gud. Det gode, er ikke belønning. Godt og vondt hører livet til. De er begge direkte og indirekte konsekvenser av de betingelser vi har fått livet på. Det som skjer oss, forteller noe om hvordan livet er. Og gjennom livet, erfarer vi at det er umulig å eksistere i bare lys, eller bare mørke. Livet vil alltid være en blanding: Mørke og lys. Lys og mørke. Skiftningene kommer når som helst, de spør oss ikke hva vi trenger, lengter etter, eller fortjener. Ingen er på forhånd bestemt til å bli spart eller bli testet. Livet er ikke sånn.
Juleevangeliet sier at det finnes noe som lar oss være i livet med fred. Dette noe, oppsummeres i at Gud ble født til jorden og delte våre kår. Og at dette skjedde av kjærlighet. Men hva er det? Hva betyr det?
Vi sier ofte det er en gave. Og det er det jo, i betydningen av at det er noe som blir gitt oss. Men det er ikke en gave i betydningen av at vi kan pakke den ut og dermed avsløre helt klart hva innholdet er for alle og enhver. Juleevangeliet er også er et mysterium. Altså noe vi kan nærme oss, finne kraft i, leve i, men likevel ikke helt ut forstå. Ikke helt ut forklare. Vi kan komme så nær, men så henter livet oss ut igjen, og vi får vanskeligheter med å romme det vi så. Eie det ... Mørket kommer tilbake. Tvilen også.
I dag på julaften, er vi på mange måter inne i juleevangeliet. Og det er liksom lettere å kjenne en tro – eller et frø av en tro – i denne høytiden. Naboens smil betyr plutselig noe mer. Vår egen gavmildhet er også mer til stede. Sammen med omtanken, freden, mykheten. Det er som om vi er smittet av lyset fra stallen. Vi liksom ser. Og tror.
Og samtidig er krigene så mye nærmere, ulykkene, all smerten vi vet finnes i verden, i livet. Til sammen gjør det oss mer hudløse. Som å stå i en spenning mellom forventning og frykt. Likevel: det vakreste med julekvelden, synes jeg, er at den holder oss der – i denne spenningen. Holder oss med håp. Holder oss med tro. Holder oss med kjærlighet. Sammen med hverandre. Sammen med Gud. Uavhengig av alle ytre forhold.
Vi forstår det i glimt. Gjerne gjennom en film eller en bok, eller musikk kanskje: Dette at det sterkeste håpet, den varmeste kjærligheten, tennes i oss når vi ser lys i det som først fremstår som helt mørkt. Som fortellinger fra en krigsfront kan gjøre det - hvor vi hører om fiender som samles rundt en salme eller et juletre, og lar våpnene ligge fordi det er jul. Som nyhetsbilder fra en gresk kyst, der en mor midt i den vonde flukten, skaper en lun varme for sitt barn, innhyllet i et blankt varmebevarende teppe. Eller bildene av en politimanns plutselig varlige hender i det han løfter det døde flyktninge-barnet opp.
:Vår tids ikoner. Vonde og gode på en gang. Skiftende. Blafrende. Sanne bilder på livet. Et stille budskap i dødens verden.
Når vi i kristendommen, søker Gud blant halm og strå, ligger det også en etikk i dette. En etikk som ikke egentlig er bundet til det religiøse, men springer ut av livet selv. Livet ber om beskyttelse. Naturkatastrofene, krigene, terroren, den økonomiske og økologiske vandalismen, den usosiale politikken. Alt roper til oss. Ber om handling. Og Jesus-barnet forteller at sårbarheten er vår største skatt. Er vi i sårbarheten, er også hånden vi rekker ut, annerledes. Den ligner på Guds hånd: Den søker fellesskap fremfor overmakt. Identifikasjon fremfor dominans. Den søker det å være sammen i det som er, fremfor det å måtte forstå før en kan være et medmenneske.
Vi er mennesker. Ikke mer. Ikke mindre. Vi er elsket i det som er typisk oss. Og Gud elsker oss ikke mindre når vi avviser muligheten for at en kjærlig Gud skulle kunne finnes. Gud vet vi har våre grunner. Og Guds kjærlighet er som vannet. Den samler seg i det laveste. Det gjelder også vår dypeste tvil. Vår vondeste avvisning. Guds kjærlighet samler seg der. Og det er aldri for sent å forsøke å åpne seg fra det stedet. Det stedet i oss hvor vi trodde vi ikke kunne tro. Det vi kaller det svakeste stedet, det såreste, det er vår egen eksistensielle julenatt. Et åsted for Guds mulige fødsel i oss.
Ære være Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, vår Skaper, Befrier og Livgiver, som var, er og være skal, èn sann Gud fra evighet og til evighet. AMEN.