Det er ikke alltid lett å vite hvordan det er å være i andres sko.
For eksempel er det vanskelig for en mann å vite hvordan en kvinne som skal føde, har det. Det er vanskelig for en som er glad, å sette seg inn i situasjonen til en som er engstelig. For en på solsiden og ha forståelse for hvordan de har det på den andre siden av dalen. For en med adresse i et møblert strøk, å fatte hvordan en papirløs flyktning har det. For den som sprader rundt i «sina gyldna skor» å ta inn over seg situasjonen til en som sliter i gnagende og litt for trange sko
Andre ganger er det lettere.
Som i den høsten vi nå legger bak oss. For denne høsten har nettopp bilder av «sko» festet seg på netthinnene våre. De første bildene, var av sko som ble skylt i land på badestrender. Sko tilhørende mennesker på flukt, men som aldri kom så langt som sine egne sko. Noen uker senere ble fokuset rettet mot utslitte sko langs Europas veier.
Til å begynne med, på trygg avstand fra våre veier, men så etter hvert hørtes lyden av trinnene på en gate nær oss. Størst avtrykk satte kanskje bildene av barn, vandrende dag etter dag i alt for store voksnes sko, fordi deres egne allerede var utslitt. Og så de siste sko-bildene som har rullet over våre skjermer: Tusener av sko-par stilt opp midt i sentrum av Paris, som en stille protest mot terrorangrepet.
Noen ganger kan det være vanskelig å vite hvordan det vil være å gå i andres sko.
Mens andre ganger er kanskje «vanskelig» ikke den store utfordringen. Kanskje tvert om. Det blir skremmende lett å se for seg hvordan den andre må ha det. Men så stopper det opp. Det jeg ser, blir ikke til handling, i alle fall ikke til en handling som gjør at jeg kommer den andre i møte.
…
Felles for oss mennesker er at vi går gjennom tøffe perioder i livet. Og i slike tider trenger vi å høre ord som peker forbi det vanskelige. Ord som sier: Ikke gi opp.
Forløsningen skal komme. Fødselssmerten skal avløses av glede og jubel over nytt liv.
Tenn et lys i mørket. Tenn to, tenn tre, tenn fire. Midt i fortvilelsen kan håpet tennes.
Etter natten dukker dagen opp. Gleden over det som er i vente, gir både styrke og utholdenhet til ikke å gi opp.Derfor gjelder det i det vanskelige; å beholde håpet.
…
Hva gir håp?
Menneskerettigheter gir håp.
Rettigheter som setter sitt merke på hvert individ helt uavhengig av den situasjonen den enkelte er i. Det er ikke rettigheter noen skal måtte gjøre seg fortjent til, eller innvilges avhengig av andres mer eller mindre godhjertethet. Menneskerettigheter som også gir adresse til den papirløse. De skal behandles med samme respekt som andre.
De er ikke annenrangs mennesker selv om deres situasjon setter dem utenfor nesten alt det vi andre tar for gitt. Derfor er det å engasjere seg i arbeid for menneskerettigheter og rettferdighet for ulike grupper, et adventsarbeid godt som noe. Det er et arbeid som gir håp og som kan skape nye situasjoner og bringe endring. Og nettopp fordi det er slik, er det så mange hjelpeorganisasjoner som henvender seg til oss nå før jul. Ikke for å gi oss dårlig samvittighet, men for å gi håp til mennesker som ikke er i våre sko.
…
Hva gir håp?
Gud gir håp.
Den papirløse går rundt i sine sko med Guds skaperstempel prentet inn. De er skapt i hans bilde. Et bilde som er uavhengig av de ytre forholdene. Enda mer og langt mer radikalt: Også Gud gir den adresseløse en adresse. Ja, Gud gjør vår adresse til sin adresse. De er jo det hele julebudskapet går ut på: Gud blir født som et barn i en adresseløs, fattig stall, utenfor regelverk og paragrafer.
Gud tar den adresseløses sko på seg. Derfor; når vi ser disse skoene tråkke gatelangs på våre veier, er det Gud selv som er i bevegelse: En bevegelse som skulle åpne våre øyne og våre sanser. Slik at vi kan se Gud i den fremmede som passerer vår vei. Se Gud i den som går forbi oss i utslitte sko.
…
Ordet «glede» er knyttet til andre søndag i advent. Du synes kanskje at det kommer litt brått på. At kontrasten blir for stor: Som om å ta på seg litt for store sko. Men advents-gleden er en annerledes glede. Det er en gryende glede. En glede som kommer til oss, kledd i botens fiolette farge. I respekt for alt det som er vondt, vanskelig og håpløst. En glede som er «fødd av møy i armodsdom.» En glede som ikke kaster oss ut av det vi sliter med, men som stiger ned til oss akkurat der vi er. Som kommer til det aller innerste i oss. Ikke trampende og brautende. Men stillferdig og troverdig. For å tenne et håp og skape en tro.
…
Så oppfordrer andre søndag i advent oss til ikke å stoppe ved to tente lys. Men å fortsette å tenne lys. For å kunne åpne oss for denne gleden. Ta imot gleden. For så å oppleve, at når julen kommer, er denne gleden blitt min. At gleden ikke bare fyller de andres, men også fyller «mine sko.»
Øyvind Kvarstein
Lenke til Norsk Folkehjelps utstilling: "I mine sko"
Dagens tekst, Johennes 16, 21-24:
"Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere. På den dagen skal dere ikke ha mer å spørre meg om. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ber Far om noe, skal han gi dere det i mitt navn. Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen."