Høymesse med musikk fra
Tomás Luis de Victoria (1548–1611):
Missa O magnum mysterium
Intimasjon
Velsignet juletid!
I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn (amen)
Et mysterium kjennetegnes ved at vi aldri kan forklare det.
Gaver kan vi åpne. Hemmeligheter kan vi avsløre. Men et mysterium kan vi bare nærme oss og ane betydningen av når vi står i dets lys. Så fort vi tror vi nærmer oss en avsløring, dreier det litt, og viser oss en annen side, – skinner fra en annen side.
Mysteriet er som et kaleidoskop: det gir oss uendelige muligheter til å se skjønnhet, orden og sammenheng. Det gir oss lyst til å se om igjen. Det lar oss forstå at det ikke er vi som eier motivet, det kalles bare frem foran øynene våre. Som ved en u-tilfeldig tilfeldighet. Et gudstegn i seg selv.
Messens musikk i dag, har fått det store mysteriets navn.
Gjennom klarhet, balanse, velklang og uttrykksfullhet, tolker den store, spanske renessansekomponisten, Victoria, jule-troen for oss: Dette at Gud kunne bli menneske, og finne bolig i oss og mellom oss. Dette vi aldri kan forstå, men likevel fryde oss over. Varme oss på. Dette som samler oss nå.
La oss sammen bøye oss for Gud …
Preken
Polyfoni og imitasjon er to fine ord for kjennetegnene ved renessansens musikk. Polyfoni kan oversettes med flerstemt. Imitasjonen i denne musikken, handler om at det samme blir hermet etter i forskjellige toneleier.
Den kristne tro folder seg også ut gjennom polyfoni og imitasjon. Den er best, når den er flerstemt. Den blir først sann, når ulike mennesker hermer etter troens opphavsmann, Jesus Kristus, som best de kan. I livets mange toneleier. Med den stemmen som er blitt til deres egen.
Trosbekjennelsen og liturgien, er som notelinjene vi skal komponere våre egne sanger på. Tonene er vi gitt. Systemene også. Men livet som skaper trosuttrykket, kan vi bare utfolde selv. Gjør vi det sant og ekte, spilles troen ut som liv. Som liv som kan bli til liv for andre.
Hvorfor sier jeg dette?
Jeg sier det fordi jeg vil dere skal ha respekt for deres egen tro, og for deres egen måte å beskrive den på, og leve den ut på. Og jeg sier det fordi kirken skal være et bønnens hus: Et hus for alle de bønner som på ulikt vis kommer ut av menneskenes hjerter, og danner en flerstemt sang. En trossang.
Derfor spør jeg: Hva skjer i dere, når dere hører evangelieteksten i dag? Hvordan påvirker musikkens klarhet og klanger fortellingen om at Josef og Maria måtte flykte til Egypt med sitt nyfødte barn? Hva følger som assosiasjoner hos dere når dere hører om Herodes sin ordre om drap på guttebarn, om mødrenes skrik og om Josef sine drømmer?
Hver dag løftes et nyfødt barn ut av en provisorisk seng, og tas med ut på farefull ferd. En flyktningeferd som ikke kan ta hensyn til så mye annet enn dette å finne et sted der livet er til å berge. Hver dag finner en livredd far og mor, kraft og mot til å sette av sted mot ukjent mål, gjennom fortellingen om Josef, Jesus og Maria. Troen gir kraft. Evangeliet gir forbilde. Blir som en ledestjerne.
Det er mange som vil drepe alt det Jesusbarnet representerer også i vår egen tid. Det er mange slags Herodeser i hver generasjon. Inn i juleevangeliet er det flettet fortellinger og forestillinger fra eldgamle tider. Inn i juleevangeliet flettes fortellinger og forestillinger fra vår egen tid – gjennom oss.
Hver dag legger et fortvilet menneske seg ned. Det ser ingen vei videre. Det ber til Gud: Vær du min vei i ukjent fremtid. Det har ikke kraft til en gang å forvente et svar, men håper på en drøm, et syn, dette at noe skal komme utenfra. At tåken skal lette.
Utenfor kirken her, er det denne julen satt ned blomster og lys for Louise og Maren: De to kvinnene som ble drept i Marokko. Inne i kirken fylles globene hver dag med lys: Bønner for våre nære og kjære, men også for alle dem vi ikke kjenner: Krigenes og klimakrisens ofre, ensomme og syke, fattige og redde.
Bønnen har mange språk. Mange toner, Mange uttrykk. Troen, håpet og kjærligheten har også det. Evangeliet forteller at Jesus som voksen ba sine disipler om å legge ut på vandring uten noe av det som trengs for at en skal kunne skaffe seg beskyttelse, mat og husrom. De skulle ferdes som fattige i verden. - Som fremmede og flyktninger, slik han selv kom til vår jord. Troen starter på bar bakke. Bønnen starter ved at vi må legge ut på ukjent vei. Søke. Åpne oss. Bruke oss. Være i dialog med oss selv, med dem vi møter, med våre drømmer og med Gud.
Slik gis vi et nytt perspektiv på dette å befinne seg i livets bunn-nivå. Vi får hjelp til å se at kontakten med vår eksistensielle fattigdom, er vår egentlige rikdom. At vår sårbarhet er et aktivum for vennskap og kontakt. Og at de dristigste hjernene blant oss, er de som har vært utsatt for prøvelser.
Polyfoni og imitasjon. Ikke blind underkastelse. Ikke manipulasjon. Ikke makt gjennom å skape frykt. Troen er en særegen kunstform. Det handler om å være i skapelse som menneske. Formes av det hellige. Selv forme og skape ved den samme kraft.
Når vi ser på det på avstand, kan det synes som om vår tro har så liten beskyttelse. Så liten kraft. Som om drømmer, musikk og barnegråt er det eneste vi har å stille opp med, og at overmakten er så stor. Nå vi er midt i det, kan vi også kjenne den gode kraften drømmene, musikken og barnegråten kan gi. At det er dette som ligger nærmest julemysteriet. Dette vi aldri helt kan forstå. At vår svakhet er vår styrke. At det er ved å miste at vi finner. At det også til slutt er ved å dø, at vi kan oppstå til evig liv.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, vår Skaper, Frelser og Livgiver. Til evig tid. Amen
Elisabeth Thorsen
ledende domkirkeprest