– Alle vet hva som står i hodet på en fyllik
– Der ser du hva du får igjen for å gi noe til en narkoman
– Det er utrolig hva du kan få en prostituert til å gjøre
Dette er ikke utsagn fra nåtidens levitter og prester som fraskriver seg ansvar når de møter byens mennesker.
Dette var i 2001 overskrifter på reklameplakater for Kirkens Bymisjon.
Et reklamebyrå hadde delt ut engangskameraer til personer i Oslos gatemiljø. De tok bilder av ting de tenkte mye på, ting de brydde seg om, ting som gledet dem.
Naturbilder, bilder av kunstverk, svømmende ender i elva, arbeidsfolk som lesser av en lastebil.
En snekke på fjorden, skyer som speiler seg i glassfasader, lystenningsgloben i domkirken.
En melkekartong og flaske solbærsaft, en potteplante, pus i godstolen.
Under bildene stod det: Kanskje bildene gjør deg litt bedre kjent med et menneske du sikkert aldri har tenkt noe spesielt på. Et menneske som du ellers ville oversett. Et menneske du aldri har brydd deg noe spesielt om?
Det sto ikke på plakatene, men siden den gang har vi om igjen og om igjen tenkt og sagt: Ingen er bare det du ser. Og vi har for lengst sluttet å bruke de stigmatiserende betegnelsene fyllik, narkoman, prostituert. Ingen er bare en fyllik, bare en narkoman, bare en prostituert. Den snekkeren du lovpriser for godt håndtverk når leiligheten din pusses opp, han kan være et menneske som også sliter med en rusavhengighet.
Og den perfekte cappucinoen du bare må ha hver morgen, den serveres kanskje av en kvinne som også har prostitusjonserfaring.
«Samaritan» var nok i sin tid en negativt ladet, stigmatiserende betegnelse.
– Alle vet at samaritanere aldri gjør noe godt, ville kanskje presten eller levitten hånende sagt.
Men: Ingen er bare det du ser. Eller rettere sagt: Ingen er bare det du tror.
Slik fikk vi fortellingen om den barmhjertige samaritan – en ikonisk fortelling som har gitt kraft til utviklingen av våre kirkers diakoni. Evangeliet i handling – utrykt gjennom nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, kamp for rettferdighet og vern om skaperverket.
Hva er hemmeligheten samaritanen røper ved sin handling?
– Det er ingenting som kan forandre et menneske mer enn å møte et annet menneske.
Det var dette det halvdøde ransofferet i veigrøfta fikk erfare.
– Det er ingenting som kan forandre et menneske mer enn å møte et annet menneske.
Tenk så raske vi er til å identifisere oss med samaritanen, vi ønsker jo å være gode. Så glemmer vi at den vi identifiserer oss med ville vi sannsynligvis snakket nedlatende om hvis vi levde i samme tid. Det burde være lettere å identifisere oss med andre i dagens fortelling.
Vi er også blant dem som går forbi. Ja, vi gir oss selv gode forklaringer på hvorfor vi går forbi. – Folk bør hjelpes der de kommer fra, sier vi. Det er kriminelle bakmenn som får pengene. De bygger store slott for de fattiges penger, sier vi.
Og når seriøse forskere tar seg bryet med å undersøke hva som skjer i våre gater og forskningen påviser at de som tigger i våre gater i all hovedsak er fattige som prøver å finne inntekter til familien- da tar vi avstand fra forskningen. Vi leser den knapt, men sier at forskerne ikke har brukt anerkjente forskningsmetoder. Vi går forbi.
Og minst like ille: Vi må innrømme det: Vi er røverne – om vi ikke selv utøver blind vold på gaten eller skjult vold innenfor familiens fire vegger, vi lar det skje. I vår nærhet og ikke minst i den store verden. Slik røver vi gode liv fra uskyldige. Vi er røvere.
Samaritanen velger et annet alternativ. Han ser et menneske som i det øyeblikk han kommer ridende er helt og fullt overlatt akkurat hans vilje til å ta på seg sitt menneskelige ansvar. Det ansvaret vi alle har – vi er overgitt til hverandre. Vi kan si det med Løgstrups berømte ord: Den enkelte har aldri noe med et annet menneske å gjøre uten at han holder noe av dets liv i sin hånd.
Det finnes ikke to typer mennesker: De som hjelper andre og de som mottar andres hjelp. Det finnes en menneskeslekt der hver enkelt har dette felles: Noen ganger er jeg i stand til å yte hjelp, andre ganger er jeg helt avhengig av andres innsats.
Det er lett å holde moralprekener. De når ikke lenger enn lengden på pekefingeren. Det er viktigere å lytte seg inn på det evangeliet Jesus gir oss med fortellingen om den barmhjertige samaritan.
Jesu fortelling om den barmhjertige samaritan gir oss programmet for Guds store kjærlighetsprosjekt. Ved å bøye seg ned, møte noen i øyehøyde – når kjærligheten helt ut til den minste avkrok, helt inn i det innerste utenforskapet.
Der er allerede Kristus. Som den fornedrede er han også blitt broren til den som er så langt nede det er mulig å komme.
Ingen er bare det du ser. Det er Kristus du møter i ukjente ansikter. Ansikter vi aldri hadde innbilt oss skulle bli vårt møte med selveste frelseren.
Alle vi som noen ganger er røvere, andre ganger er forbigåere, vi er også mer enn bare dette. Vi er skapt med samaritanenes gudgitte kjærlighetsevne i oss - til å være Guds medskapere i verden.
Dagen i dag er ingen dum dag å medskape på. Vi kan ganske enkelt si to ord:
Kom inn!
– Kom inn i varmen, ikke stå ute og frys!
– Kom inn min hverdag – her kan du bruke deg selv!
– Kom inn i mitt samfunn – din bakgrunn og erfaring kan berike vår norske holdning.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og være skal, en sann Gud fra evighet og til evighet.
Preken i Oslo domkirke av Børre Arnøy
Prekentekst: Lukas 10,25-37 Den barmhjertige samaritan.