I juli, for fire år siden, fikk jeg denne mailen:
Hei Elisabeth
Jeg vil gjerne at du skal bli med til Snåsa og møte Joralf.
Margreth
Jeg hadde skrevet til Margreth Olin noen uker før, fordi jeg hadde lest at hun skulle lage film om Snåsamannen, og at hun ville ha med seg en gruppe mennesker. Jeg kjente at jeg gjerne ville være en i denne flokken, og skrev en mail til Margreth om hvorfor. Jeg ble glad da hun sa ja.
Reisen til Snåsa ble en reise helt ulik alle andre reiser jeg har gjort. Det var som den gikk i absolutt alle retninger. Og som den faktisk fortsetter ennå. For det ble en reise som handler om så mye mer enn geografi. Og også om så mye mer enn han som kalles «Snåsamannen».
Reisen gikk til et sted jeg aldri hadde vært, likevel kjentes det som å komme hjem.
Reisen gikk til en mann jeg aldri hadde møtt, og den gikk til meg selv – gjennom ham.
Det handlet om å spørre om hjelp, og det kjentes som jeg fikk både hjelp og nye oppgaver, men også nye spørsmål, nytt å undre seg over.
Jeg hadde med meg meg selv og hele min historie på denne reisen, samtidig hadde jeg med meg mine syke venner og alle jeg har møtt som trenger en som vil lytte og se og møte med kjærlighet.
Jeg hadde med meg en bønn om hjelp, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle få sagt den.
Den dagen jeg skulle møte Joralf, var det varmt. Jeg sto på parkeringsplassen nedenfor huset hans og ventet. Det var kommet så mange som ville se ham denne dagen. Og han tok i mot. Jeg ble stående og undre, og spurte meg selv om «Hvorfor» igjen. Hvorfor hadde jeg tatt denne reisen? Hvorfor tenkte jeg at akkurat jeg skulle få bruke tid hos Joralf? Et bilde fra bibelen ble plutselig tydelig inne i meg. Jeg så mannen som ble senket ned gjennom en takluke foran Jesus. Han lå på en båre. Vennene hadde ikke sett noen annen mulighet for å få ham frem til Jesus enn å klatre opp på taket med ham, og så fire ham ned midt blant alle menneskene. Ned midt foran Jesus.
Da jeg gikk inn til Joralf, visste jeg at jeg bar mange med meg, og at jeg skulle forsøke å «fire dem ned mellom ham og meg».
Vel ute igjen fra Joralf sitt hus, var det en annen bibelfortelling som sto som et krystallklart bilde foran øynene mine. Det var fortellingen om Sakkeus. Den som hører med til gudstjenesten i dag. Den jeg nettopp leste. «Skynd deg ned. I dag vil jeg gjeste ditt hus» sa Jesus – i den gamle oversettelsen. Og de ordene, var det jeg hørte «Skynd deg ned. I dag vil jeg gjeste ditt hus». Ned for meg i denne sammenhengen, var ned fra posisjoner og roller. Det var på mange måter ned fra denne prekestolen også. Ned, handlet om det jeg egentlig alltid hadde lengtet etter: Å få være med midt i livet. En deltaker både i sorgen og i gleden. Ned, handlet om å oppgi kontroll. Det handlet om å våge å stå foran noe ukjent uten å gjemme seg.
Og så var det dette med å få besøk i det som åpnet seg nettopp da. Få besøk midt i sårbarheten. Besøk av Joralf som lyttet og så, og minnet meg om hvor jeg kommer fra – og hvor jeg skal. At det er nok dette å være et menneske. Det er nok dette å konsentrere seg om å være til og å være åpen for det som skjer. Åpen for mennesker, åpen for Gud.
Du møtte meg med et salmevers, Joralf. Verset vi sang som svar på evangeliet her i dag også: «Gi din Gud ditt hjerte hen,» sa du til meg, «gi din ringe neste. Gi din uvenn og din venn, gi dem av ditt beste. Gi til du blir tom og arm, intet skal du miste. Gi til du blir rik og varm, rikest på det siste.» Da måtte jeg si at jeg kjente meg så tom og arm, at jeg ikke var blitt rikest på det siste. Så spurte jeg deg, Joralf om hvorfor du ikke ble tom eller fattig eller utslitt av å ta i mot så mange som trengte hjelp. Da svarte du noe som jeg dypest sett tror handler om bønn. Du sa at når et menneske kommer til deg, og ber om hjelp, så kommer kraften. Kraften kommer som på besøk. Og den har noe med Jesus å gjøre. Ja, jeg tror du kalte det for Jesus-kraften, Joralf. Jesus-kraften gjester huset, sa du. Og jeg tenkte: Jesus-kraften tar inn hos oss, når vi klatrer ned. Når vi våger være så små som vi kan kjenne oss når vi er i det vi dypest sett trenger. Når vi er i vår ydmykhet - da kan vi gjestes av kjærlighet.
At evangeliefortellinger plutselig viser seg som en slags film for mitt indre øye, har jeg ikke opplevd hverken før eller etter Snåsa. Men på tunet ditt, Joralf, ble evangeliet åpenbart for meg. Ja, jeg kan si, med hånden på hjertet, at evangeliet ble nytt seg for meg hos deg på Snåsa.
I landet vårt disse dagene, går en debatt om helbredelsespredikanter. Noen tror kanskje du er en av dem, Joralf. Noen tror kanskje at jeg også - ved det jeg har sagt fra prekestolen så langt i dag, forveksler deg med Jesus. Begge deler er feil. Og jeg tror egentlig det er lett å se. For Joralf er selv en som klatret ned en gang. Han er en som ble kalt ned av den samme som kalte Sakkeus. Han er en som har latt seg bruke av Han som kalte. Han som kaller. Han som er Kraften. Og slik er Joralf blitt en som legger til rette. En som åpner sitt hus. En som vil tjene. En som vil dele av alt det han har fått.
I samtalene med deg, Margreth etter Snåsa, har vi underet oss sammen over mange ting. Og noe av det vi stadig kommer tilbake til som et så mektig forbilde, er hvordan Joralf ser hvert enkelt menneske, og møter oss alle der vi er. Jeg har tenkt på at dette nesten er rart - fordi selv om han opplever det fantastisk store i at mennesker blir friske der foran øynene hans, så vet han jo, at dette er midlertidig. Døden lar seg ikke utrydde. Den innhenter oss igjen. Men så ser jeg at Joralf nettopp møter mennesker så åpent, så trygt, og så fritt, fordi han har lagt det hele i Guds hender. Livet og døden. Sykdommen og tilfriskningen. De han kan hjelpe, og de han ikke kan hjelpe. Alt er i Gud Faders hånd. Alt kan legges inn i en kjærlighet. En stor og evig kjærlighet.
«Skynd deg ned», sa Jesus til rikmannen Sakkeus. «Skynd deg ned».
Å komme ned. Ned på jorda. Ned blant menneskene. Ned der livet og døden river og sliter, leker og danser. Ned der vi vet vi skal leve til vi dør. Det er det som kan redde oss fra å gå under som mennesker. Det er der kjærlighet er å finne. Det er der kraften er å finne. Det er der – nede på jorda – blant alle menneskene som lever og sliter, ber og banner, håper og gråter, danser og ler. Det er der. At Gud er å finne. Det er her.
Ære være deg, Gud, for kjærligheten som er sterkere enn døden. Du som var, er og blir. Fra evighet til evighet. AMEN.