Da de var ferdige med måltidet, sier Jesus til Simon Peter: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg mer enn disse?» Han svarte: «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø lammene mine!» Igjen, for annen gang, sier han: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg?» «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær», svarte Peter. Jesus sier: «Vær gjeter for sauene mine!» Så sier han for tredje gang: «Simon, sønn av Johannes, har du meg kjær?» Peter ble bedrøvet over at Jesus for tredje gang spurte om han hadde ham kjær, og han sa: «Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø sauene mine! Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Da du var ung, bandt du beltet om deg og gikk dit du selv ville. Men når du blir gammel, skal du strekke ut hendene dine, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du ikke vil.» Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med. Da han hadde sagt dette, sa han til Peter: «Følg meg!»
Slik lyder det hellige evangelium.
Johs. 21.15-19
Hver gang jeg leser denne teksten, legger jeg merke til ordene «dit du ikke vil». Grunnen er en bok med samme tittel som gjorde et uutslettelig inntrykk på meg. Forfatteren var en prest og teolog som frivillig gikk inn i de tyske styrkene under krigen, ble tatt av de sovjetiske styrker da Tyskland tapte krigen, og skriver om sin tid som krigsfange i det tidligere Sovjetunionen: «Det var ingen grunn til at jeg skulle bli spart, jeg hadde jo tross alt frivillig trukket i Hitlers uniform ….» (s.12) Han var overbevist om at Tysklands tap og sammenbrudd var konsekvensen av Guds dom over tyranniet og maktmisbruket. Det var som det skulle at han måtte tilbringe mange år som krigsfange – at han måtte strekke ut hendene …, (la) en annen binde beltet om han og føre han dit han ikke ville.
Helmut Gollwitzer var forfatteren, han skriver om hverdagene i de ulike fangeleirene. Om vakter som er ondsinnede og om vakter som viser godhet, om samtaler med medfanger, om sovjetiske vakter som vil overbevise dem om kommunismens fortreffelighet, og om medfanger som blir kommunistiske medløpere. Han skriver om sine egne forsøk på å forstå marxismen, og den tiltrekning den hadde fordi den ville bekjempe ulikheter og urettferdighet. Denne side ved ideologien ledet han til selvkritikk på kirkens og Vestens vegne. Gollwitzer ble siden en skarp kritiker av slike sider ved det vesttyske samfunn, og kjempet mot at Vesttyskland skulle ruste seg med atomvåpen. Men han så også at marxismen ble brukt til å legitimere diktatur og ny urettferdighet. Nettopp derfor tok han et kraftig oppgjør med alt som smaker av diktatur – enten det er nazistisk eller kommunistisk. Da studentopptøyene brøt løs i Berlin i 1968, var han en av de få som var troverdig i sin dialog med dem når de kjempet mot autoritære tendenser på universitetene og i samfunnet, og når de kritiserte ved vesttyske samfunn for ikke å ha tatt et tydelig oppgjør med sin nazistiske fortid. Den tro som bar han gjennom årene i fangeleiren, var den samme som senere kom til uttrykk i hans samfunnsengasjement. Han skriver: «Guds kjærlighet er meningen med ditt liv, den kan ikke forandres selv om du befinner deg i en… konsentrasjonsleir.» (s.30).
Men hva har dette med dagens tekst å gjøre? Den forteller at Jesus møter disiplene i det lille, nordvestlige hjørnet av Genesaret-sjøen. Disiplene hadde gått tilbake dit, stedet som var utgangspunktet for Jesus og deres sin virksomhet. Kanskje var de ikke sikre på hva som egentlig var skjedd i Jerusalem, eller hvilke konsekvenser det skulle ha, kanskje visste de ikke hva de skulle gjøre. «Jeg drar ut og fisker,» sa Peter. Det var hans gamle yrke. Kanskje strevde han med samvittigheten. Tre ganger hadde han benektet at han var en av Jesus sine venner. – Men, nå var Jesus der, på stranden, hos dem, med brød og fisk – et måltid for sultne fiskere, et nattverd-måltid. De spiste, og det er lett å tenke at Peter ble nervøs da Jesus henvendte seg til ham. Ville Jesus spørre han om hvorfor han hadde fornektet han? Eller komme med en irettesettelse?
Men, spørsmålet var: Elsker du meg, har du meg kjær? Og en ny begynnelse, nærmest med trappetrinn: Fø lammene, gjet sauene, fø sauene! I stedet for at Jesus taler fornekteren til rette, snakker han til den fremtidige kirkelederen, den første paven: Ta vare på den vesle tro, pass på dem som har kommet til tro, og gi god næring til den voksne tro! Et godt program for en folkekirke: Døp, gi barna en identitet, en tilhørighet. Og for dem som begynner senere i livet: Ta vare på den spirende tro, den søkende, letende, usikre og tvilende, og den sikre tro. Gi den kjærlighet og omsorg slik at vi kan finne oss til rette. Slik at vi kan tenke at innenfor disse kirkens vegger hører jeg til. Her kan jeg sitte på første eller siste benk, ta meg en luftetur ut på trappen, søke til alterringen, tenne et lys – og vite at her er det plass for meg og min tro. Her hører jeg hjemme. Og til sist, gi troen næring, hjelp alle til å fordype og fornye troen, fyll på med kunnskap, også i voksen alder, gi oss god og næringsrik, kristelig kost slik at vi står støtt og til enhver tid kan avlegge regnskap for innholdet i vår tro. Der i dette lille hjørnet av en innsjø fikk kirken, både den verdensvide, og vår egen kirke, sin begynnelse og sitt arbeidsprogram.
Og, Jesus fortsetter, han snakker til en som begynner å aldres: Tidligere kunne du drive med hva du ville – «du gikk dit du selv ville.» - slik Peter oppførte seg da han ble spurt om Jesus. Men, nå når du blir gammel, sier han, er det ikke lenger slik. Kanskje tenker han at nå har du, Peter, lært, av å vandre sammen med meg, du har fornektet meg, du har gjort deg erfaringer da du gikk dit du selv ville, til og med erfaringen av å fornekte en han elsket. Men, du har også erfart at jeg fornekter ikke deg, at jeg kommer til deg igjen. Nå kommer en annen tid. Tiden for det du ikke kan løpe fra, tiden for å ta ansvar for det du har gjort og skal gjøre, og tiden for forpliktelser. Det kan føre deg til oppgaver du bare må anse som en plikt, og det kan ta deg dit du ikke vil. Johannes evangeliet er skrevet så sent at forfatteren helt sikkert visste at Peter endte sitt liv som korsfestet i Roma.
«Det er ingen grunn til at jeg skulle bli spart,» skrev Gollwitzer. Jeg tror ikke han sammenlignet seg med Peter. Men, mens vi lett kan tenke at friheten ligger i det å kunne gå dit vi selv vil, er hans bok fortellingen om den frihet han fant nettopp der han ikke ville bli ført. Han hadde ingen frihet til å gå der han ville, men han visste at hans tro og hans tanke hentet sin kraft utenfor andre menneskers makt og kontroll. Nettopp derfor sa han til en som ville legge begrensninger på tanke-, tros- og ytringsfriheten. «Har du aldri tenkt på at det er farlig å tenke?» spurte han. At det å tenke, i seg selv kunne være farlig for slike som han. Tanken er fri, hvis vi vil – og da kan ingen styre den. Han kunne ha lagt til at det er farlig å tro. For tro er tilhørighet til Gud som er mer og større enn dem som vil ha makt og kontroll med oss. Når tanken og troen fritt kan uttrykkes, utgjør de en stor fare for diktatorer og tyranner nettopp fordi de henter sin kraft utenfor deres makt. Troen og tanken gir frihet, også når Peter tilsynelatende mister sin frihet når han må ta på seg ansvar for kirkens liv, og det fører til at han blir korsfestet. For oss kan det være slik at vi er ført dit vi ikke vil, enten det er på grunn av andre menneskers maktmisbruk, eller det er sykdom, sorg eller andre omstendigheter i vårt eget liv.
Troen har en politisk sprengkraft og gir frihet fordi å tro er å holde fast at Gud alltid er større. Det var i vissheten om at fangevokterne ikke har all makt, at døden ikke har det siste ord, at selv i fangenskapet var han ikke alene, at Gollwitzer hadde ordene fra Jesus sin avskjedstale på sengekarmen: «For jeg lever, og dere skal også leve.» (Johs 14,19) Det er ord også vi kan leve og dø med, for også der vi ikke vil bli ført, der er Kristus.
Ære være Faderen og Sønnen og Helligånden som var er og blir til evig tid.