Bønn fra oldkirken
Hellige Frelser,
i dag blir du hånet for vår skyld,
regnet blant ugjerningsmenn,
kronet med tornekronen.
Gode Hyrde,
i dag gir du ditt liv for flokken din,
korsfestet med røvere,
med dine hellige hender gjennomboret.
Milde Forsoner,
i dag fullfører du din gjerning,
og din kropp blir lagt i klippegraven.
Herre, Jesus,
i dag gjør du ende på vår troløshet,
så vi på oppstandelsens morgen
får del i den store nattverd i himmelen.
Du som lever og råder med Faderen og med Den Hellige Ånd fra evighet til evighet. Amen.
---
Preken
Det er en tyngde ved livet. Et dypeste mørke.
Jeg tenker på avvisninger, ensomhet og mismot som samler seg i oss.
Som et lodd som drar nedover. En kraft.
Tyngden i livet drar oss nedover. Og vi tar andre med.
Det er som vi trekkes inn i en spiral.
Og vi kan komme til å si at det ikke finnes noe alternativ.
Vi kan komme til å leve som om vi var fanget. Som om vi var overgitt i mørkets vold.
Alt dette vil jeg kalle livs-tyngde.
Langfredag går Gud selv ned, og er, i det dypeste mørke.
Langfredag flettes Guds historie inn i vår livs-tyngde.
Jesus pines og dør. Han roper ut sin ensomhet på korset. Han er overgitt menneskenes avvisninger, feighet, hovmot, frykt og hat
En spiral av mørke og vold er dèt som flerrer huden hans. Gjennomborer hendene hans. Piner pusten sakte ut.
Og mørket fyller landet. Avmaktens rop runger. Forhenget i templet revner.
Jesus blir forlatt i dypet.
Mennesket er tilbøyelig til å dytte det som er vondt bort fra seg selv.
Det er som om lidelsen blir mindre når vi leder den bort fra det som handler om oss.
Og det kan være riktig nok. Beholder vi lidelsen i oss, virker den som gift. Sprer vi den, puster vi i det minste lettere en stund. Men lidelsen blir ikke borte på denne måten. Den tar oss igjen – som avstumpethet, som bitterhet, som angst, som smerte.
Vi ser at livets tyngde har en iboende vold. Som repeterende slag. Tilbakevendende.
Jesus ble drept av denne volden. Jesus ble drept av alt det menneskene ikke kunne bære.
Langfredag flettes Guds historie inn i vår livs-tyngde. Gud går ned og er, i vårt dypeste mørke.
Det oppsiktsvekkende er at Jesu indre ikke blir forgiftet. Han trekkes heller ikke inn i den mørke spiralen. Dytter ikke det vonde over på de andre. Blir ikke en som holder volden i gang.
I alt som skjer med Jesus denne dagen, finnes tegn på kjærlighet. Tegn på liv og skapelse. Tegnene ser jeg i hans utholdenhet, i overbærenheten, i ordene til dem som er korsfestet sammen med ham. Jeg ser at han eier noe som bærer, tross alt. Han eier noe, som midt i alt, ikke gjør ham til slave. Han eier et lys. Et guddommelig lys. Et lys som lar ham se – midt i det dypeste mørke.
Jesu død handler om kjærlighet. Guddommelig kjærlighet.
Og den viser seg i en handling. En ekstrem handling.
Jesu kjærlige handling består i å la seg senke ned i det dypeste mørke.
Han lot seg senke for å løfte menneskene opp.
Det er som en vekststang. La seg senke for å løfte en annen.
Korset er en vekstang*. Gud senker seg selv ned. Menneskene løftes opp.
Langfredag flettes Guds historie inn i vår livs-tyngde og ingen ting blir som før.
Etter dette er ikke en gang smertenes helvete uten Gud. Ikke en gang angstens hvite terror. Ikke en gang døden. I dypet av vårt mørke, kan vi finne en annen ved vår side, Gud. Ydmykt, plaget, viser Gud oss sin storhet og troverdighet. Sin nåde.
Og vi ser:
Vi har en Skaper som ikke bare troner i høye himler. Vi har en Skaper som senker seg selv ned. Helt ned. Livstungt ned. Under det underste. For å skape liv, også der. For å løfte opp.
I dag dør Guds sønn. Og vi kan ikke hindre det.
I dag gir Gud oss sitt liv. Vår livs-tyngde møtes av nåde.
Korset er en vektstang.
Vi kan la oss løfte av nåden, la Guds kjærlighet bære oss og leve våre liv i lyset.
For Gud er oss nær i vår livs-tyngde. Helt nær.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
* Simone Weil formulerer det slik i boken Tyngden og Nåden.
---
Langfredagskollekt
Vi takker deg, Gud
for at du lar deg bøye, og deler våre kår.
Vi takker deg, Jesus Kristus,
for at du lar deg senke ned - der mørket er, der døden er, der helvetes plager er.
Vi takker deg, du Hellige Ånd,
for at du styrker oss i sårbarheten, og gir oss mot til å håpe og mot til å tro.
Treenige Gud,
Styrk oss ved din nåde, så vi kan ta i mot det liv vi har fått, og leve det i åpenhet og frihet.
Styrk oss ved din kjærlighet, så vi kan møte våre medmennesker slik din Sønn har lært oss.
Styrk oss ved din gjenskapermakt, så vi blir sterkere av våre sår, helere av våre brudd og kommer nærmere deg når vi tror vi har mistet deg.
Det ber vi om i vår Herre Jesu Kristi navn. Amen.
Skrevet av Elisabeth Thorsen til Langfredagsgudstjenesten 2018, etter mønster av forrige alterboks Langfredagskollekt.