Da hans Magnificat ble fremført første gang hadde Bach vært enkemann i tre år allerede. Da siste reviderte versjon ble fremført, var han blitt 50 år og vel etablert på nytt.
Årene og tallene sier oss noe om hvordan lidelse og lidenskap er vevet sammen i Bach sitt liv. Om hvordan liv og død yret rundt ham.
Kontrastmotivet som er mest brukt i barokkens kunst, er døden. Jeg kaller det kontrastmotiv fordi barokken som uttrykk og form, yrer av liv. Av et spesielt slags liv: Barokken er direkte og dramatisk, detaljert og praktfull. Ornamental og retningsbevisst. Barokk er sterke følelser, sterkt liv. Og den er full av kompletterende motsetninger:
Uro, men likevel ro. Utagering. Likevel balanse. En helt fast rytme gjennom utallige variasjoner og utbroderinger. Død. Og likevel liv.
Bach skrev en kantate til nær sagt hver eneste kirkeårsdag. Kantaten lekte med bibelteksten for dagen, parafraserte og utbroderte, forsterket og svekket. Den var som en preken i seg selv. Musikken til Maria budskapsdag er annerledes. Her legges ingen nye eller ekstra ord til den latinske bibelteksten. Heller ingen moderne tysk oversettelse av bibelordene. Marias sang får stå som den er i datidens latinske bibel og liturgi. Teksten står, men musikken tolker og løfter. Leker. Utvider rommet og dramatikken. Forsterker og svekker. Trekker flere følelser inn. Lar oss leve med. Utbroderer og får det hele til å skinne.
Jeg har lurt på hvordan det var for Bach å komponere til Marias sang. Tenkte han på sin egen barndom? Tenkte han på de små han selv hadde vært med på å ta i mot i livet – og også følge inn i døden? Er dét mulig å høre i musikken i så fall? Som en underliggende stemning? Som en driv? Som linjer og takt? Kan vi avlese et menneskes liv i uttrykket det skaper? Og kan vi kanskje slik kjenne oss selv igjen? Finne et rom? Et hvileskjær? En inspirasjon til selv å skape?
I musikken til Magnificat, møter barokkens Bach antikkens Maria. Det er enorm avstand i tid og kultur. Har han lurt på hvem hun kan ha vært? Hvilke krefter var hun overlatt til? Hvilke farer? Så han at også for henne var døden en kontrast til det stadig utspillende livet? Livet hun selv levde og livet hun fikk ta i mot? Kunne han leve seg inn i hennes utsatthet som svanger, ugift kvinne?
Den som vil se Gud, kan se på mennesket. Mennesket er det fineste Gud har skapt. I sin lengsel. I sitt strev for daglig brød. For hus og hjem og trygghet. For å favne og bli favnet. Viser mennesket hvem det er. Hva det trenger. Hva det kan gi. Og også slik bæres det hellige inn i verden. Inn i verden og frem foran våre øyne.
Jeg har møtt så mange som sier at de ikke kan. At livet har slått for hardt. At de har mistet for mye. At de kommer fra en dysfunksjonell familie. At de selv er dysfunksjonelle. Ja. Og jeg forstår den følelsen. Men Maria og Bach. Ja stort sett hele galleriet av modige mennesker i vår bibel, består av sårede mennesker. Ruiner av mennesker. Vrakede hjørnesteiner. Tørre stubber. Og fra dem skyter livet friske grønne skudd. På dem bygges nye solide hus. Ut av deres liv, prises nye slekter salig. Derfor sier for eksempel Paulus: Når jeg er svak, da er jeg sterk. Av samme grunn sier Maria at Herren har sett til sin ringaktede tjenerinne. Til henne. Derfor komponerer Bach. Og derfor lever du. For at du skal være den du er, og ved det også være et vern mot døden. En kontrast. Mot hevnen. Mot hatet. Og du skal være det fordi du kjenner livets sårbarhet og dødens realitet. Du skal være det fordi slik kommer Gud til verden. Gjennom deg. Du skal være det, fordi nettopp dette er å leve.
Slik tonene søker hverandre
Slik én klang relaterer seg til en annen
Slik Maria søkte Elisabeth
Slik oppstår musikk.
Slik søker vi Gud. For at liv skal bryte frem. For at sårbarhet skal få beskyttelse. For at vi – også med døden som bakgrunn – skal få lyst til å synge. Og lyst av å synge. Med Bach. Med Maria. Med hverandre. Ja med vårt liv. Vårt selv.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, vår Skaper, frigjører og Livgiver, som var, er og være skal, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.
Tekst av Elisabeth Thorsen
domkirkeprest