Ikke romferd!

«Jesu himmelfart var ingen romferd!» sa den frittalende og teologisk ortodokse Hamar-bispen Alex Johnson på 1960-tallet. Sammenligningen gav seg vel fordi det var på denne tiden den første romferden med et menneske skjedde, da den russiske astronauten Gagarin ble sendt ut i himmelrommet.

Elia fór opp til himmelen i en ildvogn med ildhester. Detalj fra takmaleriet i Oslo domkirke. Malt av Hugo Lous Mohr. Foto: Petter Mohn

Men da Lukas skrev sin beretning var det kanskje en reise gjennom sfærene folk tenkte på. Himmelreiser var nemlig et viktig tema i antikkens religioner i Middelhavsområdet. Derfor var Lukas’ beretning om hvordan Jesus ble løftet opp fra jorden til himmelen ikke så oppsiktsvekkende som den er for oss. Den tilhørte en sjanger av fortellinger som var svært populære. Selv om Lukas er den eneste i Det nye testamentet som har denne fortellingen har han brukt et kjent mønster når han forteller historien om at Jesus ble rykket opp til himmelen.

Det var to hovedformer av slike fortellinger, Den ene kan kalles «himmelreiser» og forteller om mennesker som løftes opp til himmelen, og som returnerer til jorden etter å ha opplevet den himmelske verden. I jødisk sammenheng er det mest kjente eksemplet den sen-jødiske Enok-tradisjonen som utvikler en kort notis i 1 Mosebok 5,24 til en lang historie om Enoks reise gjennom de sju himler før han vender tilbake til jorden. I 2 Korinterbrev 12,1–5 forteller Paulus om en slik reise som han selv har opplevet, gjennom sfærene til den tredje himmel, der han får høre hemmeligheter. Han er usikker på om denne opplevelsen var i kroppen eller utenfor kroppen. Langt senere, i 7.århundre, forteller Koranen om en nattlig reise der Muhammad ble tatt opp til himmelen, i tradisjonen skjedde det fra Al-Aqsa moskeen (Klippemoskeen) i Jerusalem.

Den annen hovedtypen er fortellinger om spesielle personer som ikke dør, men som blir rykket opp til himmelen for godt, uten å returnere. Mange romerske historikere forteller historien om hvordan Romulus, Roms grunnlegger, ble rykket opp til himmelen. Lignende historier ble fortalt om den greske heroen Herakles og filosofen Apollonius av Tyana. At disse fortellingene var utbredte betyr ikke nødvendigvis at historikerne og filosofene som fortalte dem, tok dem bokstavelig. De kunne bli oppfattet som symboler på sjelens oppstigning til himmelen.

I jødisk historie er det fortellingen om profeten Elia i 2. Kongebok 2,1–18 som er mest kjent. Den var antakelig en inspirasjon til den måten Lukas fortalte om hvordan Jesus ble rykket opp til himmelen. I 2 Kongebok handler fortellingen om hvordan Elias åndsmakt blir overført til disippelen Elisja. Elia blir tatt opp til himmelen i en ildvogn mens Elisja står og ser etter ham til han forsvinner. Denne tradisjonen om Elia ble mye omtalt i senere jødisk tradisjon. I evangeliene spiller Elia en stor rolle, for eksempel i forklarelsen på berget der han opptrer sammen med Moses, Lukas 9,20.

I Apostelgjerningene 1,9–11 lover Jesus disiplene den hellige Ånd slik at de kan fortsette hans virksomhet i misjon til jordens ender. Deretter er det ikke en ildvogn, men en sky som løftet ham vekk og tok ham bort fra disiplenes blikk. Det er tydelig at dette ikke er en vanlig historiefortelling. Lukas forteller den samme fortellingen to ganger i forskjellige sammenhenger. Den første avslutter den lange oppstandelsesdagen i Lukasevangeliet der Jesus har vist seg flere ganger, 24,50–53. Den andre gangen bruker Lukas den samme hendingen til å starte Apostelgjerningene, 40 dager etter oppstandelsen, 1,9–11. Begge gangene er hensikten å forberede disiplene på at det skal få den Hellige Ånd så de kan drive misjon. At Jesus blir rykket opp til himmelen peker fram mot det som skjer ved pinseunderet i det følgende kapitlet.

Lukas bruker en Jesus-fortelling til å få fram det samme budskapet som Johannesevangeliet uttrykker gjennom avskjedstalene, i kap. 14–17. Der snakker Jesus om at han skal gå bort, dvs. til sin Far, og det er nødvendig, for da skal han sende Talsmannen til disiplene. Vi kan si at med Jesu himmelfart har Lukas laget en fortelling ut av noe som andre skrifter snakker om som uttrykk for tro, nemlig at Jesus etter oppstandelsen er hos Gud, men samtidig tilstede for de troende.

Hvis vi vil ta Lukas’ fortelling om Jesu himmelfart som en historisk fortelling, hvor det gjelder å tro at det har skjedd en fysisk oppstigning gjennom sfærene i et gammelt verdensbilde, er vi nødt til å avvise den. Men da har vi også misforstått den. Da har vi forkastet det som er poenget med Lukas’ historie: Jesus er fortsatt levende tilstede på en måte som er merkbar for dem tror på ham, men vanskelig å beskrive. Derfor er det mange forskjellige bilder som brukes: at Jesus sitter ved Guds «høyre hånd,» at han er blitt «Herre og Messias,» Apostelgjerningene 2,34–36. Dette er uttrykksmåten i den apostoliske trosbekjennelsen, «sitter ved Faderens høyre hånd.» I moderne tid har en blant annet forsøkt med «geografisk språk,» som «den kosmiske Kristus,» eller psykologisk språk, at han er «tilværelsens sentrum.»

Nettopp fordi fortellingen om at Jesus ble rykket opp til himmelen så åpenbart kommer fra et fortidig verdensbilde, utfordrer den oss til å utforske våre egne verdensbilder, og bli klar over at vi alle bare kan snakke om vår tro på Jesus i bilder.

Halvor Moxnes
professor em., Teologisk fakultet, UiO, og frivillig i Oslo domkirke

----

Les også: Kristi Himmelfartsdag, starten på en ny historie

 

 

 

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"