Gregoriansk vesper i «fasten i fastetiden»

I middelalderen var det tradisjon for fire korte perioder med faste, avholdenhet, bot og bønn spredt ut over kirkeåret. De varte fra onsdag til lørdag i fastetidens første uke, i uken etter pinse, etter korsmessen om høsten og i tredje adventsuke. Fredag 23. februar inviterer vi til gregoriansk vesper i denne «fasten i fastetiden» med domkirkens eget spesialistensemble for gregoriansk sang, Consortium Vocale Oslo.

Detalj fra takmaleriet av Hugo Lous Mohr. Foto: Petter Mohn.

På latin kalles disse periodene ieiunia quattuor temporum («de fire årstidenes faste»), på norsk forkortet til «kvatemberdager» eller «tamperdager». Den kirkelige markeringen av disse dagene avtok her til lands etter reformasjonen, men begrepene levde videre. Tamperretten kalte man på 1600- og 1700-tallet den særskilte domstolen for ekteskapssaker, fordi den ble holdt på tamperdagene. Og ifølge folketroen kunne man disse dagene ta varsel av været for hvordan årstiden skulle bli.

Vesper er en tidebønn, altså en av de korte bønnegudstjenestene som er knyttet til bestemte tider på døgnet, og som inneholder davidssalmer, hymner, lovsanger og lesninger. Selve ordet vesper er latin for «kveld», og gudstjenesten holdes om ettermiddagen, etter at solen er gått ned og dagens arbeid er gjort. Tradisjonen for en slik daglig aftensang går helt tilbake til kirkens første århundrer, og vesper er (sammen med nattbønnen matutin) den eldste og viktigste av tidebønnene. Tidebønnenes liturgi utviklet seg gjennom den tidlige middelalderen, men fra gamle bønnebøker kan man se at de liturgiske tekstene til vesper har vært omtrent slik de er nå helt fra 7–800-tallet.

Vi synger et vesper for lørdagen i fastetidens kvatemberdager. Det hørte fem davidssalmer til den daglige vesperen (vi nøyer oss med to), og et fast innslag var Marias lovsang (Magnificat) mot slutten av gudstjenesten. Til hver av salmene og til Magnificat hører en antifon, som består av passende bibelvers for dagen. Antifonene til salmene er korte og følger ukens syklus. Men Magnificat-antifonen er mer omfattende og hører til denne dagen i fasten. Teksten knytter an til fortellingen på Kristi forklarelsesdag. Grunnlaget for vår fremføring er et vakkert håndskrift fra slutten av det 900-tallet av en sanger som het Hartker fra St. Gallen, og som ennå er bevart i klosterbiblioteket der. Andre deler av repertoaret, som responsoriet og hymnen, er nok noe yngre, men også de er fra middelalderen.

Elisabeth Thorsen, liturg
Consortium Vocale Oslo
Marcus André Berg, orgel

Oslo domkirke
fredag 23. februar kl. 16.30

 

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"