I Oslo domkirke har vi to arrangementer for å markere reformasjonsdagen.
Hverdagsmessen «Være i vår tid»
kl. 15.30 i midtskipet
«Være i vår tid» som enkeltmenneske, som samfunn, som kirke. Gjennom en liten time blir det refleksjon over reformasjonsdagens klassiske bibeltekster, reformasjonssalme, et orgelstykke, og noen tekster fra vår egen tid som kanskje kan ta oss videre i reformatorisk ånd.
Valborg Orset Stene og Elisabeth Thorsen er liturger. Kristoffer Myhre Eng spiller orgel. Det blir også lystenning og nattverd.
Luthermeditasjoner i tekster og tangenter
kl. 20.30–21.30
Nils Henrik Asheim spiller orgel og klaver. Han har valgt ut musikk fra Luthers epoke og frem til vår egen tid, av Agricola, Buxtehude, Bach, Schubert, Chopin, Stravinsky, Ravel, Valen, Sæverud og Tveitt.
Om dette arrangementet, skriver domkirkeprest Elisabeth Thorsen:
– Velkommen til en time med Luther. Nils Henrik Asheim og jeg vil dele tanker og toner med dere.
Det vil bli tid til å ta noe inn.
Tid til å la noe synke.
Martin Luther er omdreiningspunktet.
Våre assosiasjoner og tilknytningspunkter er det som driver det fremover. Det vil være musikk fra ulike epoker, ulike genrer. Det vil være parafraseringer, sitater – og egne refleksjoner. Slik vil vi sette sammen noe vi vet og noe vi kan, med noe vi tror, og noe vi tenker eller mener. Sette sammen på nye måter, kanskje. På egne måter, helt sikkert. Håpet er at vi kan skape noe. Skape noe som kan fortsette å leve i oss som deler og hører og gir akkurat nå. Slik poesi gjør. Slik musikk gjør. Slik kunst gjør. Og jeg tror akkurat det er noe av reformasjonens kraft. Den har, som kunsten, noe infinitt ved seg. Noe som fortsetter. Noe som aldri blir helt ferdig.
Kort om reformasjonen
Reformasjonen startet med den tyske teologen Martin Luther (1483–1546) og hans kritikk av kirken, som først ble kjent med hans 95 teser (læresetninger) i 1517. Reformasjonen førte til grunnleggende endringer i religion og samfunn. Reformasjonen var inspirert av humanismen og renessansen, og var med på å fremme enkeltmenneskers ansvar for eget religiøst liv. Den bidro også til å fremme skolegang for barn og unge, og bruk av nasjonale skriftspråk i mange land. (Kilde: Store norske leksikon)