I 2017 er det 500 år siden kirkereformatoren Martin Luther formulerte sine 95 teser mot avlatshandelen. Det ble starten på dype endringer i det europeiske kulturelle, religiøse og politiske landskapet. Reformasjonsjubileet blir markert på mange måter i kirkene i løpet av 2017 og gir anledning til fornyet oppmerksomhet om det sentrale i kristen tro.
For den kirken Luther kritiserte var ikke stat-kirke-relasjonen noe debattema. I det norske arbeidet med endringer i kirke-stat-relasjonen har to hovedhensyn stått sentralt de siste 50 årene: Hensynet til religionsfrihet og likestilling mellom tros- og livssynssamfunn, og hensynet til selvstendighet for Den norske kirke. Begge hensyn har sammenheng med vernet av religionsfrihet i menneskerettighetene.
Endringene i grunnloven i 2012 og virksomhetsoverdragelsen fra 1. januar 2017 endrer vilkårene for Den norske kirke. Men kirkens virksomhet og lokale nærvær blir ikke endret.
Stat-kirke-spørsmålet handler ikke bare om Den norske kirkes forhold til staten. Det handler vel så mye om hva slags stat den norske staten skal være. Og det handler om hvordan staten forholder seg til tros- og livssynssamfunn generelt.
Datoen 1. januar 2017 markerer et tydeligere skille mellom stat og kirke: Nå er ikke lenger biskoper, proster og prester embets- eller statstjenestemenn. Kirkerådet og bispedømmerådene er ikke lenger statlige forvaltningsorganer. Kirkemøtet har overtatt mye av den myndigheten som tidligere lå i statsforvaltningen, og er det øverste representative organet for det nye rettssubjektet Den norske kirke.
Det siste hundreåret har staten overført stadig nye ansvarsområder til organer for Den norske kirke. I 1920 fikk vi menighetsråd, deretter fulgte innføring av bispedømmeråd i 1933. I 1934 ble Bispemøtet formalisert og i 1984 ble Kirkemøtet opprettet. Ny kirkelov som blant annet regulerer forholdet mellom kommunen og menighetene, kom i 1996 og de kirkelige fellesrådene ble opprettet.
Som en konsekvens av grunnlovsendringene fra 21. mai i 2012 er Den norske kirke nå et selvstendig trossamfunn og rettssubjekt med Kirkemøtet som øverste organ.
Den norske kirke er skrevet inn i grunnloven i paragraf 16: Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten.
Kirkens kall og oppgave overfor folk og land videreføres.
- Vi vil også i årene fremover fylle oppgaven som Norges folkekirke, åpen for alle, et sted der man kan få rom for sin tro, tvil og undring, sier leder i Kirkerådet, Kristin Gunleiksrud Raaum.
- Det historiske vedtaket i Stortinget 10. mai 2016
- Regjeringens presentasjon av Forvaltningsreform for et tydelig skille mellom kirke og stat
- Hvem er redd for forandring? Ikke kirken
Kronikk i Aftenposten 28. desember v/ direktør i Kirkerådet, Jens-Petter Johnsen - Om prosessen fram mot ny ordning for Den norske kirke
- - Vi er klare til å gjennomføre virksomhetsoverdragelse av 1.600 medarbeidere i januar, sier Jan Rune Fagermoen, direktør i Kirkerådets administrasjonsavdeling.
- Informasjon om endringene 1. januar 2017 - til bruk ved gudstjenesten 8. januar (eller en annen gudstjeneste ved starten av 2017)