Og like fullt er det en teologisk verden vi trer inn i. En sammenhengende fremstilling av hva som er hellig. Nemlig livet og menneskets tilknytning til Gud og til hverandre. Historiens gang: som en rekke hendelser som bringer oss nærmere Gud. Lik fødselsveer som skal åpne for det nye livet. Men Guds ansikt, ser vi ikke. For også det å ikke se, er en realitet og en erfaringsbasert sannhet. Like fullt forteller den rike bildeveven vi nå sitter i, at Gud er.
Det mest berømte - og kanskje det vakreste - og mest uttrykksfulle av alle ikoner, er malt av russeren Andrei Rublev i 1425. Vi ser et bord. På bordet står en enkel kalk. Bak bordet, og ved bordets høyre og venstre side, sitter en stor skikkelse med englevinger. I bakgrunnen skimter vi et tre og et hus. På det ytre plan er det fortellingen fra englenes besøk hos Abraham i Mamre lund som er illustrert. Scenen der det forutsies at Sara i sin alderdom skal føde en sønn. På et mystisk-religiøst plan, skildrer ikonet treenigheten, altså Guds hellige væren. Dette ikonet følger tekstrekken vår i dag: Det rommer Mosebokens beretning om besøket ved Sara og Abrahams telt. Og det rommer det nye testamentets åpenbaring av Guds herlighet. Ved å veve historiene sammen i et fortettet nå, et nærvær, sier det oss noe grunnleggende sant om troen.
Allerede fra det fjerde århundre ble fortellingen om Abrahams gjester tolket slik at det egentlig var Den hellige Treenighet som kom på besøk. Det ble fremhevet at bildet av de tre rundt bordet, på mystisk vis, gav et glimt inn i Guds rike. En åpning inn i helhetens og kjærlighetens hus. Den tomme fremsiden av bordet, inviterer inn. Her er plass å sitte for den som kommer forbi. Det spørres ikke hvor en kommer fra, hva som har hendt, eller hvor en skal. En inviteres bare inn. Inn i et fellesskap. Inn i et nå.
Atmosfæren i bildet er fred. De tre rundt bordet er sammenføyd i sirkelen. De er som et symbol på det fullkomne fellesskap. På det som er fra evighet og til evighet. Slik blir også som tar plass ved dette bordet er omsluttet av en større virkelighet enn den hans egne ressurser utgjør.
Her i domkirkens store takmaleri, er treenigheten fremstilt tre ganger, og det er i gavlenes tre trekanter. Her i øst, over alterbildet, er Faderens plass. I nord, er Sønnens. Og i syd, Den hellige ånd. Som hos Rublev er det tre skikkelser i alle bildene. Og det er et tre i bakgrunnen. Livstreet. Over høyalteret, er de tre skikkelsene både horisontalt og vertikalt fremstilt. I syd og nord, finnes de tre skikkelsene kun i det vertikale. Jesusskikkelsen er Guds ansikt, for det er gjennom Jesus vi kan se Gud. Gud selv skimtes nærmest som en skygge bak Jesus. Men Guds hender, er synlige. Og hendenes tre ulike positurer i de tre gavlene, viser Gud som henholdsvis skapende, frelsende og ivaretakende. Den hellige ånd er med som due og lys. Noe eterisk. Og i helligåndens hvelv – i sydskipet, ser vi også livstreet i full utfoldelse. Som en åndens frukt…
Mellom gavlenes tre trekanter, utspiller hele troshistorien seg. Her er stjerner og planeter, mennesker og dyr. Svik og løgn og ekstase. Hengivelse og renhet. Tvil - og tillit til Gud.
Kristendom er billedrikdom. Endimensjonalitet finnes ikke. Bak hvert bilde, ligger et annet. Til hvert bilde, finnes et assosiasjonsvell. Slik får livet plass. Slik får Gud mulighet til å nå oss.
Hadde det kun vært kosmiske fremstillinger i taket her – eller i kristendommen for øvrig, hadde troen hatt lite med livet her og nå å gjøre.
Kristus kom med vann og blod – som alle andre menneskebarn. Hans fødsel, bringer det hellige helt nært. Ja, hvisker ut grensene mellom det som er av støv, og det som er av ånd. Det viser oss det guddommelige i mennesket og det menneskelige i Gud. Betlehemshendelsen slår sin røde kjærlighetstråd inn i enhver fremstilling av Gud. Om taket her var et kaleidoskop, ville mosaikkbitene fra fødselsscenen være å gjenfinne i ethvert motiv. Det er en dyp mening i at det da også er det første motivet som nå er ferdig rehabilitert.
Rublovs gamle ikon har invitert generasjon etter generasjon til å sitte ned, og bli en del av fellesskapet i Gud. Domkirken vil gjerne gjøre det samme. Her inviteres vi alle inn. På dagtid og nattestid. Og setter vi oss ned, løfter vi blikket, lar vi hodet falle litt bakover, kan vi se oss inn i Den store fortellingen. Vi kan se oss inn i hvordan vi alle er en del av alt det skapte. En del av Guds verden. Innse at i alt vårt strev, i all vår fattigdom og lengsel er vi omsluttet av det hellige. Vi er Guds elskede barn. Favnet og holdt av noe langt større enn oss selv: En dynamisk virkelighet. En skapende prosess. En treenighet. En Gud. En tro større enn vi kan bære alene for oss selv. En hellig alminnelig virkelighet.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, vår Skaper, Frigjører og Livgiver, som var er og være skal, én sann Gud fra evighet og til evighet. AMEN.
Elisabeth Thorsen, domkirkeprest
Søndagens tekst: Lukas 10,21-24
Jesus jublet i Den hellige ånd og sa: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små. Ja, Far, for dette var din gode vilje. Alt har min Far overgitt til meg. Ingen vet hvem Sønnen er, unntatt Faderen, og ingen vet hvem Faderen er, unntatt Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.» Da de var alene, vendte han seg til disiplene og sa: «Salige er de øynene som ser det dere ser! For jeg sier dere: Mange profeter og konger ville gjerne se det som dere ser, men fikk ikke se det, og høre det som dere hører, men fikk ikke høre det.»