Prekentekst: Apg 9,1-19
Jes 66,18-19
Mark 3,13-19
Vi i Domkirken er glad for at dere i Frimurerordenen har valgt å delta på denne gudstjenesten i forbindelse med at Den norske landslosje feirer sitt 125 års jubileum.
Da Frimurerordenen for mange år siden ga fellesgaven deres til prosjekt Åpen kirke, ga dere støtet til en av de viktigste funksjonene ved denne kirken. Siden da har den åpnet sine dører og sitt vakre rom ut mot byen og for mennesker. Og vi har i disse årene lært betydningen av en åpen kirke i byen. Tusener av mennesker har kommet inn her med sitt liv og sin bønn og søkt stillhet og fred. Og ikke få har hatt en slags Damuskusopplevelse her inne, som har fått betydning for livet der ute.
Kanskje ikke like dramatisk som det Saulus opplevde den gang, men like skjellsettende for deres liv som Saulus´ dramatiske møte med lyset som blendet ham på veien til Damaskus!
Denne veien kjenner jeg!
Nå mener jeg ikke opplevelsesveien Saulus måtte gå, men Damaskusveien som han fysisk gikk på!
I 1983 – 84 bodde jeg i Sør-Libanon og veien jeg brukte daglig var en av de veiene som førte fra Israel og Palestina til Damaskus.
Og jeg husker første gangen jeg møtte en gjeter på en av disse veiene.
Jeg har det alltid med å komme i siste liten, og denne gangen var jeg absolutt ute i siste liten. Jeg kjørte så fort det lot seg gjøre på smale, svingete, hullete veier med en svær lastebil jeg enda ikke hadde vent meg til.
Og rundt svingen, innunder bratthenget, der kommer han, gjeteren, og etter ham et hav av sauer. Hundrevis! Tett i tett fylte de veien foran meg, og jeg bråbremser, slår meg for pannen og tenker på sauene på fjellovergangene hjemme i Norge, og sier til meg selv: «det var det møtet!»
Da skjer det noe merkelig. Gjeteren snur seg mot sauene, peker mot dem med staven sin, gjør en nesten umerkelig bevegelse, og havet av sauer deler seg til hver sin side. Få sekunder senere kunne jeg kjøre midt gjennom flokken.
Jeg glemmer det ikke, men det er ikke sauekustusen som sitter sterkest igjen hos meg, selv om den var imponerende nok. Heller ikke rådsnarheten til gjeteren, eller hans vilje til å hjelpe meg forbi.
Det var MYNDIGHETEN!
Gjeteren, mannen som hegnet om dem, hentet dem ut av farlige situasjoner og som lot dem ligge i grønne enger og førte dem til vann der de fant hvile. Han hadde ikke bare omsorg for dem, han hadde også myndighet over dem.
Når vi bruker bilde om hyrden i kristen sammenheng, glemmer vi ofte denne siden. For det er ikke så farlig å snakke om den gode hyrde som en som skaper tillit hos deg, som en som er villig til å dele sitt med deg og som ikke svikter deg når ting blir vanskelig. Men skal begrepet bli helt og sammenligningen bli meningsfull, da må denne siden også være med.
Det var dette Saulus møtte – Hos Kristus! Damaskusopplevelsen satt i ham gjennom hele livet! 2 ganger senere i Apostlenes gjerninger leser vi om hvordan Paulus beskriver denne hendelsen! Han hadde møtt en man ikke diskuterte med – En hvor svaret enten var et ja – eller et Nei! Og Saulus svarte Ja og ble Paulus!
Betydningen av navnet Paulus er: liten, den yngste eller rett og slett sistemann. Og jeg tenker at han fikk dette navnet fordi han var den siste som ble kalt av Jesus.
Og i dagens evangelium som vi nettopp hørte, leste vi om hvordan Jesus utpekte sine 12 disipler. Og et par kapitler før i Markusevangeliet, kan vi lese om hvordan Jesus kalte dem!
Jesus gikk på stranden ved Genesaretsjøen. Der så han brødreparene Simon og Andreas og Jakob og Johannes mens de holdt på med fiskeyrket sitt.
Skarpt, med få detaljer skildres dette. Ingen forklaringer. Ingen psykologiske skildringer om hva som foregikk i apostlenes sinn. Konturskarpt - som et tresnitt får vi se myndigheten i Jesu person. Utstrålingen.
Det var mindre viktig hvor godt de kjente ham. Avgjørende var at de hørte budskapet i ordet og opplevde myndigheten i personen. For da forsto de: Denne personen diskuterer man ikke med - han svarer man kun - - - et ja eller et nei!
Med samme myndighet som Jesus møtte Saulus i hans liv – slik møtte dem og på dette møtet svarte mennene med tro. De var blitt disipler!
Slik møter han oss i dag også! Med myndigheten – ved siden av kjærligheten.
Tillat meg nå å fortelle om min lille Damaskusopplevelse!
Jeg var kommet godt i gang med presteutdannelsen, og nå hadde jeg begynt på de bibelske fagene.
Og jeg visste hvilken spennende og viktig oppgave jeg utdannet meg til. Prest, forstander og lærer med et klart oppdrag om «å bære Jesu navn fram for folk og konger» for å si det med ordene Ananias fikk om den oppgaven Saulus var utpekt til.
Og nå forberedte jeg meg til dette, og leste bibelen på gresk, hebraisk og norsk. Og jeg leste den opp og ned og frem og tilbake, slik at etter en stund følte jeg at det jeg drev med på lesesalene var kristendom nok. Og uten å merke det nesten, ble annet andaktsliv slappere, behovet for å møte andre kristne med tanke på kristent fellesskap ble mindre viktig. Jeg vasset jo i prestespirer hele formiddagen. Også ble det mindre av kirkegang og bønnestunder, mens fritiden ble brukt til turer i skog og mark og andre ting jeg ikke drev med i studiet.
Og slik gikk tiden, en måned, to og tre måneder. Helt frem til en søndag som jeg egentlig ikke husker så mye fra. Jeg hadde vært på tur i Nordmarka, det vet jeg. Og på ettermiddagen ut mot kvelden har jeg nok vandret på måfå rundt i Oslos gater. Jeg gikk liksom uten tanke og mening, inntil jeg kom til meg selv ved lyden av sang.
Og der - rett foran meg stirret jeg inn i en åpen kirkedør. Du verden så overrasket jeg var, og jeg kjente sterkt hvordan fellesskapet jeg hørte der inne, hadde noe jeg var i ferd med å miste! Da var det som om Jesus sto der ved siden av meg og med myndighet presset en hånd mot ryggen min, slik at skrittene førte meg inn gjennom Kirkedøra, og vel inne kunne jeg gå rett opp til alterbordet, for menigheten var midt i nattverdfeiringen!
Og der, i min nærhet fant jeg min tro forankret og bevart! Den tro jeg nesten hadde glemt.
Den kvelden lærte jeg mer om kristentro enn alle de timene jeg brukte for å komme gjennom pensum på teologistudiet!
Hva lærte jeg?
Jo, først og fremst at tro verken er noe jeg kan lese meg til, tenke meg til eller føle meg til! Det er noe jeg har fått, av Gud. Og det er opp til meg å ta den i bruk! Det første Saulus fikk var dåpen – trosgaven fra Gud!
Men jeg lærte mer.
Troen må leves!
For jeg hadde vel nesten ubevisst tenkt med meg selv, at når jeg nå først var en kristen, så gikk kristenlivet av seg selv!
Troen må leves midt i det livet jeg lever! Og da slites den, da svinger den, da forsvinner den iblant, fordi den er på vikende front hver gang jeg velger de gale tingene og sier de gale ordene.
Også må jeg vende om igjen i tro!
Og jeg lærte mer!
At troen er nær. Ikke bare når jeg tilfeldigvis stopper foran en kirkedør.
Når Jesus oppfordrer til omvendelse, så lyder det ikke lenger som et krav i mine ører - det er blitt et tilbud! Om å få møte Gud på nytt.
Og det beste av alt er at vi skal få møte Gud med en tro som er tilpasset meg og min situasjon. Slik Paulus sier i et av sine brev: «Så skal hver og en holde seg til det mål av tro som Gud har gitt ham.»
Det er godt å høre det for en som har gått tom i sitt liv.
Som synes det mangler noe. Du har fått et mål av tro – som du kan møte din Gud med, hvis du tar dette mål i bruk, vil du oppleve det fantastiske at Jesus kommer helt inntil med sin nåde og sin fremtid! Det er slik vi vokser i vår tro!
Akkurat dette har jeg lest en fantastisk beskrivelse av når dere frimurere beskriver den reisen dere gjør i deres ritualer. Bare hør:
«Liksom den stolte ørn efterhånden vender sine spede unger til langsomt å nærme seg solens blendende stråler, og med forsiktighet øver dem til å svinge seg opp i luftens vide regioner, for å nærme seg å skue dette lysende og velgjørende himmellegeme» slik skal dere (etter 1 kapitels § 7) litt etter litt nærmere dere sannheten og lyset!
For et fantastisk bilde på den situasjonen vi er i vi mennesker. For dette er vår situasjon ikke bare i barneårene – men gjennom hele livet.
Paulus ble blendet av lyset fra himmelen men fikk begynne på nytt da Annanias la hendene på ham. Straks var det som skjell falt fra øynene hans og han kunne se. Han sto opp og ble døpt. Så spiste han og kom til krefter.
Og etter hvert vokste troen i ham så han kunne se inn i lyset fra Gud. Han var blitt disippel.