Prekentekst Jes. 55,1-7, Lesetekst 2. Kor. 6,1-10, Ev. Luk. 33,22-30.
Som vi hørte til inngang, har denne søndagen det latinske navnet Reminiscare! Ikke glem! Og det uttrykker for våre rop til Gud. Ikke glem oss!
I denne prekenen vil jeg snu perspektivet og spørre: Kan det hende at Guds svar på våre rop også er dette: Reminiscare! Ikke glem! Hva er det i så fall vi ikke må glemme? Er det noe som er aktuelt for våre liv, der vi er nå? Er det noe som er relevant for det samfunnet vi lever i? Jeg tror det. Og jeg tror det kan knyttes til selve kjernen i den kristne tro.
Dagens prekentekst er fra Det gamle testamente. Historisk sett fra den perioden da folket var bortført til Babylon. Der stod det fram en profet som trøstet folket som var i eksil og ga håp om at tidene ville snu. Folket skulle få vende hjem. Og allerede der, i det fremmede landet skulle de få erfare Guds nærvær og gode omsorg.
Samtidig som dette er historiefortelling, er det et frampek til det nye testamente, der Jesus inviterer alle som strever og bærer tunge byrder til å komme å finne hvile. - Til å bli bespist og få styrke til hverdagen..
Jeg tror Guds rop til oss i dag er Reminiscare! Ikke glem det hellige hvilstedet! - Et nærvær av Gud i våre liv, men også et nærvær for oss i Guds verden, der vi tar del i et annerledes liv. Det er dette livet lille Nova Mariel fikk del i da hun ble døpt i dag. Hun er omsluttet av det, og det er inne i henne.
Det vil nok alltid være sånn at frykt og selvopptatthet vil være der og prøve å få et grep i oss. Men når vi har fått vårt hvilested i Gud, er løftet at frykten ikke skal få noen endelig og avgjørende makt i våre liv. For den fullkomne kjærlighet driver frykten ut.(1. Johs. 4,18).
Det gode budskapet er at vi ikke trenger å forlate dette hvilestedet. Nærværet finnes der uansett hva vi holder på med, uansett hvor vi er, og helt uavhengig av dagsformen. Dette hvilstedet er åpent for alle som ønsker å komme dit. Reminiscare! Ikke glem at du er invitert og ønsket!
Bibelfortellingene viser oss at uansett hvor Jesus kom, ble det etablert fellesskap mellom mennesker. Den engelske teologen Rowan Williams sier det sånn: ”Når du leser evangeliene, får du noen ganger inntrykk av at uansett hvor du måtte være i Galilea på Jesu tid og du hørte høy lyd og mye latter, kunne du være temmelig sikker på at Jesus fra Nasaret var i nærheten.
Noe av det mest karakteristiske ved Jesus var den uforbeholdne og inkluderende holdning han hadde overfor absolutt alle. Med den største selvfølge tok han imot også de som ikke hørte til i det gode selskap.
Ett av eksemplene er den uglesette tolleren Sakkeus. Til de flestes irritasjon inviterte Jesus seg selv hjem til akkurat ham! Jesus viser ikke bare gjestfrihet, han lokker gjestfriheten fram hos andre!
Når Jesus selv ønsker velkommen, gjør han andre mennesker i stand til å gjøre det samme. Denne dynamiske vekslingen i evangeliene mellom Jesus som utøver gjestfrihet og tar imot andres gjestfrihet, viser oss en helt grunnleggende kjerne i det mysteriet som kirkens nattverd er.
Da Jesus spiste det siste måltidet sammen med disiplene før han skulle lide og dø, sa han: ”Gjør dette til minne om meg!” Her antyder han at når hans egen kropp blir brutt, så er dette det siste, definitive tegn på Guds invitasjon og Guds godhet. Korsfestelsen er ikke den ultimate tragedien. Tvert imot er det her døren til fellesskap med Gud åpnes. Her blir de mørkeste sted i menneskelig erfaring forbundet med Gud.
Når vi samles til nattverd, blir kirken det den skal være- et fellesskap av fremmede som er blitt gjester . -Og sammen lytter vi til Gud som inviterer og sier : Reminiscare! Ikke glem at du er ønsket. Ikke glem å dele ut liv og håp til alle, selv på de mørkeste steder!
Derfor kan den dynamiske vekslingen mellom å ta imot og gi videre, få liv nettopp i nattverden.. Vi ønsker Gud velkommen, og vi ønsker velkommen den som er fremmed og på sidelinjen, det være seg nærmeste nabo, mennesker med krevende lidelser eller flyktningene som nå fyller mottakene her i Norge.
I dag utfordrer jeg ikke primært de politiske drøftinger om asylinstituttet. Det er helt nødvendig å vurdere hvilke tiltak som er ansvarlige og langsiktige om framtiden skal bli best mulig for flest mulig.
Men i dag utfordrer jeg frykten og selvopptattheten! Den må vike om Guds godhet får rom mellom oss! - Vekslingen i evangeliene mellom det å ta imot og det å gi videre, er ikke bare en positiv egenskap ved mannen fra Nasaret. Det er den dynamikken som også kan skape dyp solidaritet i vårt moderne samfunn.
For ikke en gang døden kunne sette en stopper for Jesus i det å skape helt nye fellesskap. Da disiplene møtte ham igjen etter oppstandelsen, fortsatte han å gjøre det han alltid hadde gjort: - å invitere til måltidsfellesskap. Derfor kan det ikke være tilfeldig at disiplene i Apostlenes gjerninger identifiserer seg selv som ”oss som spiste og drakk sammen med ham etter at han var stått opp fra de døde.” (Acta 10,41)
Hvem kan spise og drikke sammen med Jesus i dag? Evangelieteksten vi hørte har et krevende motiv om at noen ikke fikk adgang til det store gjestebudet. Noen som trodde de skulle skli rett inn. Det ligger en vanskelig spenning i dette. En spenning som vi ikke disponerer over. Men det sies ikke for å skape frykt. For Guds kjærlighet, driver frykten ut. Som ung fikk jeg denne hjelpen av en klok sjelesørger: Om du er redd for at dette gjelder deg, trenger du ikke være redd!
Fra dagens prekentekst roper Gud også til oss gjennom Trøsteprofeten: ”Kom alle tørste, kom til vannet! Dere uten penger, kom og kjøp korn og spis!... Søk Herren mens han er å finne, kall på ham når han er nær.”
Reminiscare! Ikke glem at du er elsket. Ikke glem at frykten og selvopptattheten margstjeler fellesskapet. Ikke glem gjestfriheten i møte med fremmede naboer og nye landsmenn!
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og ér og være skal, én sann Gud, fra evighet og til evighet. AMEN.