Jeg synes Jesus er tøff med disiplene. Dagens evangelietekst om å bygge huset sitt på fjell er avslutningen av Bergprekenen.
Her taler Jesus til sine egne disipler. Det er ikke slik at det er de andre, de utenfor, de som ikke er disipler, som er de som bygger på sand. Mens disiplene, de som er innenfor, de som er aktive medlemmer av menigheten, bygger på fjell. Det er ikke slik at det er de som er utenfor som er de uforstandige og kortsiktige. Mens vi innenfor, vi er de kloke og innretter oss et evighetsperspektiv verdig.
For Jesus snakker til sine disipler. Og han er tøff med dem. I vår Bibel har dette avsnittet til og med fått overskriften: Falske disipler. Jesus snakker altså til mennesker som ikke bare er opptatt av gudelige aktiviteter, men som til og med har forlatt alt for å følge ham. Og nå får de seg en midt i fleisen. De hadde blitt innprentet at troen ikke bare sitter i ordene, men i det de gjør. Og så går de og gjør det. Og kommer glade tilbake, for så å høre at det de holder på med, om det så er aldri så mektige undergjerninger, på ingen måte er noen evighetsgaranti. Her kommer altså mennesker som har utrettet store åndelige gjerninger. Og så sier Jesus: Når regnet skyller ned, når elvene flommer og vinden blåser: Da teller ikke dette. Med andre ord: På dommens dag, på den store regnskapsdagen; Så har dere, mine venner, verken med det dere har sagt eller har gjort, noen som helst garantier, for at huset deres skal bli stående.
Det Jesus gjør, er at han slår sprekker i enhver slik kristelig selvsikkerhet. Jesus advarer mot den typen av åndelig livsførsel som kan gi andre en følelse av udugelighet, mindreverd og uten sjanse i forholdet til Gud. Guds gunst er ikke gjenstand for menneskelig konkurranse selv om etiketten er aldri så åndelig. Det andre mennesker har sett misunnelig opp til av åndelighet, kan en gang vise seg, ja; ikke å holde vann.
Her er det noe i teksten vi må komme til rette med. For på den ene siden hører vi at ikke enhver som sier: Herre, Herre, skal komme inn i himmelriket, men den som gjør vår himmelske Fars vilje. Altså at det er gjerningene som teller. Men så på den andre siden, får vi vite at det vi gjør, selv om det er aldri så mektige gjerninger, heller ikke er nok.
Dagens svar på denne tilsynelatende motsetningen er: Både ord og gjerninger henger sammen, og begge deler skal hvile på solid grunn. Ordene skal verken henge i løse luften, eller være av en slik art at de renner ut i sanden. Og gjerningene må kunne stå seg mot all verdens skyllebøtter. Sammenhengen er at både ord og handlinger viser troens grunn. Troens grunnfjell. Men det er ikke det mest iøynefallende som er en god indikator på grunnfjellsbygging. Verken de ordene som blir sagt eller de gjerningene som blir utført. Tvert om. Nærheten til fjellet bestemmes av de gjerninger som kanskje ingen ser. Heller ikke den som utfører dem en gang.
Å gjøre etter Jesu ord handler med andre ord sjelden om det ekstraordinære, men oftest om det helt alminnelige. "Herre, når så vi deg sulten, tørst, fremmed, syk, i fengsel?" "Det dere har gjort mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg."
Hva ender vi så opp med? Jo, der vi startet. I dagens inngangssalme; selve grunnfjellsalmen i vår salmebok. Derfor er den også nå plassert som nummer 1 i salmeboken: «Herre Gud ditt dyre navn og ære.» Å synge om det som står seg mot ikke kun store vannmasser, men også om selve fjellet, om hver tinde vil brått forsvinne. Om sannheter som er mer enn hugget i stein. Jeg tror det er derfor Jesus er så tøff, ikke bare med disiplene, men også med oss: Han vil ha oss ned på grunnfjellet. Ned på grunnvollen både for eget liv, for disippelliv og for kirkeliv.
Dagens tekst peker på et alternativ i livene våre: Veien dit går verken via en velartikulert bekjennelse, underfulle gjerninger eller visjonsdokumenter med tilhørende skjema for dokumentert måloppnåelse. Alternativet til å bygge livet sitt på sand er å bygge livet sitt på sannhet. Veien heter sannheten. Det tegnes opp en vei for oss: Fra et liv på sand til et liv i sannhet. Og her er det, vel å merke, ikke sannheten med stor S, vi snakker om. Ikke pidestall-sannheten der min sannhet rager over andres feiltagelser. Der mine solide byggverk er godt fundamenterte, mens andre kaver rundt i sandkassen og leiter etter fotfeste.
Nei. For det er to ting som frem for alt er egnet til å vise meg sannheten. Det er to ting som mer enn noe annet er egnet, til å få meg ned på bakken der husbyggingen kan starte på nytt. Det ene er: Mitt et eget nederlag. Det andre er: Guds nåde mot meg. Mitt eget nederlag gjør meg solidarisk med min bror, min søster, med de andre. Jeg trenger ikke late som om jeg er en jeg ikke er. Jeg trenger ikke å vise meg fram. Eller skjule meg bak løgner. Løgner som er som kvikkleire som ikke avsløres på soldager, men først når rotbløyta setter inn. Og for oss alle gjelder den samme sannhet overfor vår Gud: Sannheten er at vi alle har den samme mulighet. Har det samme valg: Å gi oss Guds nåde i vold.
Hva gjør jeg da? Jo, da bygger jeg på noe som holder uansett ytre forhold: Da bygger jeg på fjell. Da bygger jeg på klippen som brast for meg. Da bygger jeg livet mitt på noe utenom meg selv. På noe som holder og som ikke er avhengig av: Om jeg lykkes eller ikke. Og om jeg er så åndelig jeg bare vil. For da vet jeg samtidig at jeg ikke kan gardere meg. Å leve som en kristen er ikke å leve med en vanntette skott. Men å leve utlevert til regn, vind og vær. Ikledd evangeliets klær. Å leve utlevert til Guds nåde.
Og kanskje synge: «Han løftet meg opp av fordervelsens grav, og satte mine føtter fjell. Han viste meg nåde istedenfor krav. Da fant jeg tilbake til meg selv.
Øyvind Kvarstein, domkirkeprest
Dagens tekst: Matteus 7,21-29
Ikke enhver som sier til meg: ‘Herre, Herre!’ skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dagen: ‘Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, drevet ut onde ånder ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn?’Da skal jeg si dem rett ut: ‘Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!’ Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det var bygd på fjell. Og hver den som hører disse mine ord og ikke gjør det de sier, ligner en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Da falt det, og fallet var stort.» Da Jesus hadde fullført denne talen, var folket slått av undring over hans lære, for han lærte dem med myndighet og ikke som deres skriftlærde.