Framtiden er åpnet! Det som har sett håpløst og dødt ut, kan få liv. Bitter konflikt, lammende frykt eller blytungt mismot kan forandres. Gud kan gjøre noe nytt!
I en tid der færre og færre nordmenn tror på Gud, feirer vi i dag noe som kan virke enda vanskeligere å tro. - At Jesus stod opp fra de døde.
Kan vi feste tillit til dette? Når vi selv kjenner på livets trykk, når vi preges av sekularisert tankegang og vi vet hvilke gedigne utfordringer vår verden står overfor. - Blir påskedagsfeiringen med messingblåsere og storslagen kirkemusikk en irrasjonell flukt fra virkeligheten? Eller har dagens budskap potensial i seg til å møte det livet som er vårt?
Maria Magdalena og den andre Maria hadde vært nære venner av Jesus. –De hadde fått drømmene knust da han trakk sitt siste pust på korset. Nå kom de sorgtunge for å se til graven. Den var tom, og en engel meldte at Jesus var stått opp.
Hvor mange ganger har ikke vår moderne kritiske sans latt fortellingen bråstoppe her og begynt rasjonaliseringen. - Om oppstandelse fra de døde som et faktisk umulig fenomen. Eller som et fenomen det er nødvendig å bevise for å kunne gå videre i fortellingen med redelighet.
Spørsmålet om de historiske forhold ved oppstandelsen må tas på alvor. Den er sannsynliggjort blant annet gjennom bevitnelse hos alle de fire evangelistene. Likevel har den ene etter den andre av oss måttet forsone oss med at vi ikke kan bevise oppstandelsen vitenskapelig. Den fordrer tillit til en Gud som alltid er større enn våre begrensninger.
Høydepunktet i dagens fortelling – er uansett at de to kvinnene faktisk fikk møte Jesus Kristus - den oppstandne.
Noen mener det viktigste i denne fortellingen er det subjektive møtet kvinnene hadde med Jesus. Om han faktisk stod opp, er underordnet, eller helt uvesentlig. Poenget er at det er mulig å erfare Kristus som oppstått på et indre, mystisk og personlig plan, sies det.
Det er avgjørende å vektlegge den personlige relasjonen til Gud. Det var denne Jesus gjenopprettet de dramatiske påskedagene. - Og det er dette fortrolige livsfellesskapet vi inviteres inn i hver dag. Det er også nødvendig å ta utgangspunkt i den tomme graven og sannsynliggjøre Jesu historiske oppstandelse. Dette for å forankre den kristne tro i vår virkelighet, og ikke i en isolert, åndelig sfære.
Men faren ved å fortape seg i intellektuell sannsynliggjøring eller i subjektiv erfaring av det guddommelige, er at evangeliet om den oppstandne Jesus Kristus mister sitt kraftpotensial nå, i dag, både i de nære hverdagsrelasjoner og i den historiske virkeligheten vi hører til i, med urett, svik og vold.
Det nye testamentes fortellinger om den oppstandne Jesus viser at han fornyet og utvidet fellesskapet mellom mennesker og mellom Gud og mennesker. Den forbindelsen mellom himmel og jord som ble knyttet julenatt, da Gud ble menneske, ble ikke avsluttet påskemorgen. Den ble tvert imot bekreftet og virkeliggjort for all framtid. Gud selv er nær i vår verden!
Da Jesus var stått opp fra de døde, ville han holde fast på det menneskelige fellesskapet han var en del av før han døde. Relasjonen til disiplene ble ikke plutselig privatisert eller omgjort til subjektiv mystikk. Kvinnene skulle be disiplene dra tilbake til Galilea. Der de kom fra. Han ville møte dem i hverdagen. I det kjente. Det var der han ville gjøre noe nytt. I det alminnelige livet. I de nære relasjonene.
Jesu etterfølgere har aldri blitt tatt ut av historien, eller bort fra naturen, tingene, kroppene eller ordene. Gjennom fellesskapet med Jesus Kristus, føres vi likevel inn i en større virkelighet – et forhold til hele kosmos – og et nytt forhold til hverandre. Det livet vi kjenner i hverdagen blir ikke visket bort, devaluert eller omgjort til et paradis. Men det blir gjennomsyret og båret av Guds kjærlighet.
Det er en kjærlighet som elsker oss og oppsøker oss, der vi er og som vi er. - En kjærlighet som helbreder, tilgir og anerkjenner. Det er en kjærlighet som ikke lever for seg selv, men gir seg utslag i forholdet til medmennesker.
Den engelske teologen og tidligere erkebiskop av Canterbury, Rowan Williams sier at troen på den oppstandne Jesus Kristus ikke kan løsrives fra synlige fellesskap mellom mennesker. - Fellesskap preget av kjærlighet, helbredelse og forsoning.
Slike fellesskap lever ikke av sin egen fortreffelighet. De får liv fra kilder utenfor seg selv. - Som vi her i kirken i dag; - Fra den tomme graven. - Fra Gud som kommer fra framtiden.
Slike fellesskap bagatelliserer ikke ondskapen og nøden i verden. De vet at den oppstandne Jesus Kristus har sårmerker. Men de lar seg ikke lamme av frykt. De søker oppriktig forsoning, fred og rettferdighet. De håper på Gud.
Hvordan kan troen på Gud holdes levende i vårt folk? Én del av svaret tror jeg ligger i at vi som er troende fornyer forpliktelsen til fellesskapet. - Det som kan speile den levende Guds nærvær i verden. En annen del av svaret er nok at vi finner hjem til oss selv – til det som måtte være vårt Galilea – våre hverdager.
Bare der – i et ærlig møte med oss selv- kan vi møte den oppstandne Kristus. Men der kan også håpet vende tilbake. Det som har sett dødt ut, kan få liv. Fellesskap som har vært splittet og fragmentert kan forsones. Bitter konflikt og blytungt mismot kan forandres. Gud kan gjøre noe nytt!
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og være skal én sann Gud, fra evighet og til evighet. AMEN.
Anne-May Grasaas, domprost