Domkirken er full av ansikter.
Jeg har ikke noe nøyaktig tall på dem, men om vi tar med både engler, bibelske personer og alle andre, så runder vi minst et par hundre. Taket vårt er fullt av ansikter. Det samme er glassmalerier, altere og prekestolen. Ja, til og med på dørene finner vi ansikter. I taket i koret finner vi Moses som leder folket gjennom sjøen. Over galleriet er profeter og apostler. Rett over prekestolen beskuer Marias ansikt det lille barnet. Lasarus ser vi over døpefonten der han vekkes opp og får sitt liv tilbake av Jesus. Martin Luther og Petter Dass har også sitt ansikt i kirken. Det samme har alle domkirkens biskoper helt tilbake til reformasjonen. Og på inngangsdøren finner vi de saliges ansikter; de fattige, de barmhjertige og de som skaper fred. Domkirken er full av ansikter.
Men på aposteldagen er det ett ansikt som er spesielt i fokus: Peters ansikt. Her i kiken finner vi det to steder, begge steder rundt nattverdbordet; både i altertavlens fremstilling av påskemåltidet og i sydskipets Sølvalter. I dagens evangelium møter vi Peter der Jesus sier til ham: «Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke.» Ordet Peter betyr klippe eller fjell. Men det Jesus sier er mer enn et ordspill. Dette er selve kirkestedet, der Jesus knytter etableringen av kirken til Peter og apostlenes virksomhet. Her starter det vi kaller den apostoliske suksesjon, og det er dette stedet som gir St. Peter nøkkelen til himmelriket.
«Du er Peter,» sier Jesus, og ser inn i Peters ansikt. Jeg har lurt på; hva så Jesus da? Hva så han i Peter og som gjorde at det var han som ble valgt? Hva så Jesus i Peters ansikt? Og hvordan ble Peters ansikt seende ut da han hørte disse ordene fra Jesus? Det har jeg lurt på, men har ikke noen gode svar. Men det vi kan bruke Peters ansikt til, og alle de andre ansiktene til, er å stille et annet spørsmål, et spørsmål som det går an å svare på, nettopp på Aposteldagen.
Spørsmålet er: Hva har alle disse ansiktene til felles? Disse menneskene fra så ulike epoker i både verdens- og frelseshistorien? Svaret er: De har det til felles at Gud tok sjansen på dem.
Domkirken er full av ansikter.
Og nå tenker jeg ikke lenger på ansiktene oppe i taket eller i glassmaleriene eller på dørene. Men på levende ansikter, på gudstjenestefeirende mennesker i kirkebenkene. Menigheten samlet til messe på Aposteldagen. Et helt spekter av mennesker, like ulike som mennesker skal være. Det finnes ikke så mange fellesnevnere. Likevel kan vi stille det samme spørsmålet som vi nettopp stilte: Hva har alle disse ansiktene til felles? Hva har våre ansikter til felles? Jo, Gud tar sjansen på oss. Gud har ikke sluttet med å ta sjansen. Gud kaller fortsatt mennesker til tjeneste. Mennesker som selv ikke nødvendigvis ser seg selv kjempe i fronten i menigheten. Likevel tar Gud tar sjansen. Ja, og mer enn det; han har faktisk gjort seg avhengig av oss mennesker. Han har ingen andre.
Tilbake til Peter. Slik vi kjenner Peter, han som i det ene øyeblikket er nærmest eplekjekk og stiller seg i frontlinjen, for så like etterpå må smake fornektelsens bitre frukt. Det virker jo som om Jesus gir seg inn på et riktig risikoprosjekt. Store ord til en Peter vi kjenner alt for godt. Men Jesus tok sjansen. På Peter.
Og den samme sjansen tar Gud på deg og meg, selv om han kjenner oss til bunns. For når Gud kaller mennesker til innsats rundt om i menighetene, da tar han sjansen på de som finnes der. De som møter fram. De som sitter i benkeradene. Han kaller ikke noen andre et annet sted. Nei. Gud, tar sjansen på deg. Gud ser ditt ansikt, slik han så Peters ansikt. Og slik Gud så alle de andre ansiktene. Også ansiktet til profeten Jeremias som vi hørte lest om. Jeremia som protesterte og reserverte seg. Slik har det alltid vært, og er fortsatt. Kanskje virker det skremmende å si ja til noe, selv til en liten oppgave i menigheten. Så ender vi opp med at selv om Gud tar sjansen, så lar mange sjansen gå fra seg.
Domkirken er full av ansikter, også ditt ansikt er her.
Under nattverden skal korsangerne synge Duruflés: «Tu es Petrus.» Du er Peter. Når du hører denne sangen under nattverdgangen kan du i dag tenke at den gang gjaldt det Peter, men nå gjelder det deg: Kristus har sett ditt ansikt, og sier til deg: «Du er du!» Og også du kalles til å være med på å bygge. Til å bygge menighetsfellesskap der du bor. Kanskje ved å gå inn i en konkret tjeneste der du sammen med de andre bidrar til å skape fellesskap. Ikke et hvilket som helst fellesskap. Det gir dagens evangelietekst klar beskjed om. Men et fellesskap som kjennetegnes ved at det løser opp det som var stengt og setter mennesker i frihet. Et felleskap som ikke binder, men som åpner.
På denne måten blir din nattverdgang et tilsvar. En respons på at Gud tar sjansen på deg. Og sier til deg; «Du er du,» og som vi synger med barna; «og du duger!» Dagens evangelium er altså at Gud ser ditt ansikt og tar sjansen på deg. Utfordringen til den enkelte av oss blir da: Tar jeg sjansen på Gud?
Fra profeten Jeremia hørte vi lest: Da sa Herren til meg: «Du skal ikke si: Jeg er ung! Vær ikke redd for dem, jeg er med deg og skal berge deg, sier Herren.» Det skal du vite: Du går ikke alene. Gud har gitt deg kirken. Gitt deg menigheten. Gitt deg gudstjenesten, gitt deg fellesskapet. Gitt deg sitt ord. Det ikke noe sjansespill å ta sjansen på Gud. For: Gud har sett ditt ansikt!
Øyvind Kvarstein, domkirkeprest
Evangelieteksten, Matteus 16,13-20:
Da Jesus kom til distriktet rundt Cæsarea Filippi, spurte han disiplene sine: Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» De svarte: «Noen sier døperen Johannes, andre Elia og andre igjen Jeremia eller en annen av profetene.» «Og dere», spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Jesus tok til orde og sa: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.» Så påla han disiplene ikke å si til noen at han var Messias.