Hallvard Vebjørnsson født ca år 1040, er mannen som ble helgenkåret fordi han ville redde en ung kvinne fra å bli lynsjet. Hun var en slave. Og hun var gravid. Hallvard var av høy byrd. Han skulle til å sette ut i båten sin, da hun kom styrtende med en gjeng etter seg som påsto at hun hadde stjålet. Hallvard trodde på hennes uskyld og tok henne opp i båten, men de ble innhentet og drept begge to. Ugjerningsmennene ville skjule hva de hadde gjort, og senket Hallvard med en kvernstein bundet til den døde kroppen. Sagnet forteller at Hallvard fløt opp igjen. Og at vidjekvistene vennene til Hallvard brukte til å fiske ham opp, begynte å spire i etterkant.
Når vi som samfunn velger å pryde våre festdrakter, vårt byvåpen, våre kumlokk, den innvendige vestveggen i Oslo rådhus, og utgangspartiet ved våpenhuset her i Oslo domkirke med St. Hallvard, ja da er det mer enn dekorering vi bedriver. Med disse bildene, forsøker vi å veve våre liv sammen med Helten Hallvards liv. Vi forsøker å bøte på vårt eget mismot ved å identifisere oss med hans mot. Vi forsøker å holde frem hans uselviskhet, vågemot og nestekjærlighet som handlingsalternativ også for oss. Og vi knytter det til byen vår. Vi tegner opp et slags felles borgerideal.
Og det er dyp mening i at denne fortellingen slik finnes på våre private eiendeler, i rådhusets fellessal og i vår hovedkirke, i byens pulserende gater og også i våre fornminne-ruiner, tuftene etter byens tidligste domkirke ved Gamlebyens markedsplass.
Antakelig er det ikke bare stolthet vi kjenner over vår felles skytshelgen. Det følger også en forlegenhet med når vi fokuserer på ham. Utfordringene i dagens samfunn er for tydelige til at vi kan være selvgode. Gode lover og gode ordninger er ikke nok. Dagens treller, er traffickingofre eller papirløse flyktninger. Uskyldige blir fremdeles drept på flukt. Det finnes situasjoner i byen vår der vi alle brått kan være vergeløse.
Dagens evangelium begynner med å slå fast at det var tollere og syndere som holdt seg nær til Jesus. Kvinnen i fortellingen om St. Hallvard ble nok av mange sett på som syndig rett og slett fordi hun var trell. Utafor. Kanskje ville evangelisten Lukas også kategorisert hennes slik. Men vi vet også, at evangeliene har et dypere anliggende enn å definere etter sosial rang og status. Langt dypere. De redefinerer på mange måter kategoriene. Gjennom Jesu liv og taler, forstår vi at vi alle er syndere fordi synd handler om hvordan vi behandler hverandre. Hvordan vi så lett krøkes inn i oss selv – i bekymringer eller egosentrisme. Hvordan vi så lett lar livet handle om å sikre oss. Hvordan vi unnlater å ha vårt feste i Gud. I Guds kjærlighet.
Når vi kjenner på forlegenhet i møte med fortellingen om den modige Hallvard, skjønner vi også, at vi har grunn til å samle oss rundt Jesus. Grunn til å lytte til hans lære. Etterlikne hans handlinger. Vi trenger det. For vi er syndere. Vi trenger nåde. Vi trenger barmhjertighet. Vi trenger forbilder for å ta gode valg.
Å forlate 99 for å redde den ene som er kommet bort, eller å glede seg over én gjenfunnet sølvmynt selv om du har 9 fra før, det er en måte å leve og tenke på som bygger kultur ut fra det å verne den utsatte, ut fra det å ville beskytte den stigmatiserte. Når vi bygger et rettssystem med utgangspunkt i forståelse for livets sårbarhet, i solidaritet med de svakeste og ikke ut fra den sterkestes rett, da er vi med på å bygge det gudsriket Jesus sa ville komme. Da er vår by og vårt land dypt kristelig. Og humanistisk, selvsagt. På én gang.
Vi vet at rettferdighet ikke skaper seg selv. Vi vet det må handling og vilje til. Vi vet det er lenge til vi alle kan kjenne oss trygge, men vi vet også at det finnes instanser å klage til, det finnes både enkeltpersoner og institusjoner som vil føre sak for den som blir utsatt for vold eller urettferdig behandlet. Og vi vet vi hver dag har valg: Vil jeg være en som gir beskyttelse, en som ikke har seg selv som omdreiningspunkt eller mål, en som modig tør satse? Vil jeg? Tør jeg?
De tre pilene St.Hallvard holder i sin hånd, står for tre liv: Kvinnen han ville redde, barnet hun bar under sitt hjerte og hans eget liv. Når vi går gjennom byens gater i dag, og ser vårt korsmerkede flagg og også skimter St.Hallvards-motiver her og der, minnes vi om det liv vi også selv holder i våre hender. Møtene med mennesker der vi vet vi kan gjøre en forskjell. Lyset fra en annens ansikt som takker fordi akkurat du våget. Fordi akkurat du var et trygt sted akkurat da. Edelt er mennesket, jorden er rik, finnes her nød og sult, skyldes det svik.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, vår Skaper, Frigjører og Livgiver som var, er og være skal, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.
Elisabeth Thorsen, domkirkeprest
Dagens tekst: Matteus 22,17-22:
Fariseerne sendte disiplene sine til Jesus, og de sa: Si oss da hva du mener: Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?» Men Jesus merket ondskapen deres og sa: «Dere hyklere, hvorfor setter dere meg på prøve? 1Vis meg mynten som skatten betales med!» De rakte ham en denar, og han spurte: «Hvem har bildet og navnet sitt her?» «Keiseren», svarte de. Da sa han til dem: «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.» De ble forundret over dette svaret, og de forlot ham og gikk sin vei.