Godt nytt år!
Pave Frans har annonsert 2016 som et ekstraordinært jubelår med barmhjertighet i fokus. Jeg slutter meg til ønsket om at dette må bli et år der vi som kirke og enkeltmennesker på en særlig måte kan erfare Guds barmhjertighet og dele den med verden.
Dagens prekentekst inneholder to løfter som er avgjørene i denne forbindelse:
For det første: Jesus Kristus har gitt løfte om sitt nærvær der to eller tre er samlet i Hans navn! Derfor legger jeg i dag vekt på hva selve navnet kan formidle av håp foran det nye året.
Og for det andre: Det to av oss blir enige om å be om, skal vår Far i himmelen gi. Dette løftet er begrunnet i det forrige; nemlig Guds nærvær, og handler altså om bønnen i fellesskapet. Hvordan kan bønnen formidle Guds barmhjertighet? Og – hvordan kan vi synliggjøre Guds nærvær i vår verden?
Men først - litt mer om NAVNET og det nærværet dette bringer med seg. Det nye testamentes bruk av navnet viderefører det gamle testamentes bruk av Guds navn. I den semittiske kultur som det gamle testamente har sitt utspring i, var navnet ikke bare en merkelapp eller ytre betegnelse. Navnet har med identitet å gjøre, med personens vesen og egenart. - Personens nærvær og styrke er tilstede i navnet.
Det var dette den unge, rødkinnede David festet lit til da han møtte kjempen Goliat. Det var selve NAVNET som ga han mot: Han ropte til Goliat: "Du kommer mot meg med sverd, spyd og sabel, men jeg kommer mot deg i navnet til Herren over hærskarene, han som er Gud for Israels hær." Goliat måtte gi tapt. På samme måte er løftet i dagens tekst gitt til oss, - når vi samles i Herrens navn – da er Gud selv midt iblant oss med alt hva det innebærer av muligheter.
Det er nesten ikke til å tro. Men sånn er det når vi samles til gudstjeneste. Vi samles ikke primært i våre egne navn. Vi samles i Guds navn. Vi samles for å åpne oss for det som har med Guds Rike å gjøre. – Det rike der friheten, gleden, trøsten og barmhjertigheten blomstrer og gir liv.
Dette er verdt å merke seg. - Kirken har en viktig samfunnsbyggende funksjon og kjemper for barmhjertighet, fred og rettferdighet. Men den gjør det ikke på egne vegne. Nei, kirken skal synliggjøre Guds gode og rettferdige vilje.
Første juledag siterte jeg her i domkirken en ortodoks teolog som sier at : Gud er navnet på et fellesskap som åpner seg i evig kjærlighet mot verden". Hvis dette er sant, er budskapet denne 1.nyttårsdag at bønnen er det sted der kirken åpner seg for dette fellesskapet; - Gud er nær. Dette nærværet kommer ikke som et resultat av våre anstrengelser. Guds nærvær kommer oss i forkjøpet. Det er en gave som er gitt oss.
Når vi ber, tar vi imot denne gaven - det guddommelige hjerteslaget midt i vår verden. Og da er vi ved det andre løftet i dagens prekentekst- det som knytter seg til bønnen.
I kirkens gudstjenester kan vi lytte til Gud og til hans hjerteslag for verden. Det er her – i dette nærværet – kirkens bønner vokser fram. Bønn må læres og utvikles. For nettopp i gudstjenestens liturgi – som er hele den verdensvide kirkes bønn, kan den enkelte av oss lære å be.
Vi trenger ikke begi oss ut på en ensom og ukjent vei om vi vil utvikle relasjonen til Gud i bønn. Kirkens gudstjenester gir oss retningen; Salmene i salmeboka, Davidssalmene fra Bibelen, lesningen av Skriften, forbønnen, Herrens bønn og ikke minst bønnens høydepunkt; Nattverden, som også kalles eucharistien- eller takksigelsen.
Gjennom gudstjenestens puls inviteres vi til å åpne oss for Guds nærvær også når vi er alene. For Gud har skapt oss unike, og ønsker å møte den enkelte av oss i dypet av personligheten med sin kjærlighet og sin veiledning.
Likevel er menighetens liturgi det livsmiljøet vi trenger for å vokse i tro og fellesskap med Gud. Her lærer vi for eksempel at bønnen kan ta form av klage. – At det går an å være helt ærlige overfor Gud. Som når Jesus kjemper i Getsemane eller når han roper på korset med ord fra salmisten i Skriften: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?
Det forbildet Jesus gir på rå ærlighet har jeg ofte selv fått hjelp av i krevende perioder. I ettertid har jeg innsett at håpet ligger i selve klagen. - Jeg har bare visst at jeg ikke har noen andre enn Gud å håpe på og vente på.
Igjen og igjen har jeg måttet låne Jesu egne ord; "Ikke som jeg vil, men som du vil". Og "Far, i dine hender overgir jeg min ånd". - Det er ikke bare fraser eller klisjéer. Det er uttrykk for den tillit til Guds barmhjertighet som er gitt gjennom kirkens liturgier, ikke minst gjennom takken og tilbedelsen.
Den kristne tro er i sitt vesen en takknemlig tro. Som når vi ber i nattverdliturgien, det vi kaller prefasjonen: I sannhet verdig og rett er det at vi alltid og alle steder takker deg, hellige Herre, allmektige Gud, evige Far. Takken uttrykker vår avhengighet av Gud.
Løftet knyttet til bønn i fellesskap handler dypest sett om dette: Giverens nærvær. Jeg vil våge påstanden at svaret på alle våre bønner, skjuler seg i dette nærværet. Gud kan skape endring og nytt liv. For ingen ting er umulig for Ham.
Hvordan kan året 2016 bli et jubelår? Jeg tror noe av hemmeligheten ligger i tilliten til Jesu navn.
- At det formidler Guds nærvær og barmhjertighet uansett hvilke situasjoner vi og vår verden befinner seg i. Svein Ellingsen har satt ord på denne tilliten i en salmestrofe vi skal synge senere i gudstjenesten:
Vår byrde vil du bære
og ta vår tyngste vakt.
Du skal beseire mørket
Med kjærlighetens makt.
Vi åpner oss for gledens ord!
Vi ser deg barn, og hører
Guds hjerteslag på jord.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og være skal, én sann Gud, fra evighet og til evighet. AMEN.