Jeg vet ikke hva du forbinder med det å gå gatelangs. Men å gå gatelangs på mørke høstveier uten refleks, er kanskje ikke det lureste vi gjør. Her midt i sentrum er det vel ikke så farlig, men vi skal ikke langt utenfor byen før refleksen redder liv.
Jeg er så gammel at jeg husker de første refleksbrikkene som kom i Norge. Det var sånn midt på 60-tallet. Brikken hang i en tråd som ble festet inne i lomma på ytterplagget, slik at det bare var å åpne lomme og dra refleksen ut. Og for å gjøre refleksen populær, hadde de to første brikkene som ble lansert, signatur og bilde av Wenche Myre og Åse Kleveland. Og for oss barn var det aller hotteste å gå rundt med Åse Kleveland i den ene lomma og Wenche Myhre i en andre. Da var det ikke fullt så farlig å gå gatelangs.
På gudstjenesten i dag skal vi gi det å gå gatelangs et annet innhold enn det vi vanligvis tenker på. I dag synger vi påskesalmer og hører tekster om oppstandelse. Vi feirer «påskedag om høsten» og har sunget om lyset som fyller haven og skal synge om påskedagens stråler som jager natt og mørke bort. Og det er nettopp påskebudskapet som gir et annet innhold til det å gå gatelangs. For etter påskedag er det ikke så farlig lenger å gå gatelangs. Dere: Vi kan gå gatelangs med en refleks av lyset fra påskemorgen! Vi kan gå gatelangs med påskelyset i lomma. Med oppstandelseslyset gatelangs. Med oppstandelseskreftene langs veiene. Gatelangs med håpet om nytt liv.
…
Jesus gikk gatelangs, sammen med disiplene sine, inn mot byen Nain. Og her møter han en stor folkemengde langs veien på vei til begavelse. Det som så skjer der ved byen Nain, er at Jesus gir det å gå gatelangs et annet innhold. Ja, ikke bare det. Han sender et helt begravelsesfølge i motsatt retning. Jesus kommer gatelangs, ikke slentrende uten mål og mening, men med nytt liv i lommene sine. Han griper inn og gir livet tilbake i den lille familien som består av en mor og en sønn. Slik fortellingen står i vår Bibel, varsler den det som lå foran og skulle skje i Jerusalem i påsken. Vi får et forhånds-glimt av oppstandelsens lys. Et refleks-glimt av påskedagens seiers-lys.
Dette skjer som et slags preludium til påsken der hovedpoenget trer klart fram: Det viktigste med oppstandelse er ikke at det er et interessant og til dels vanskelig teologisk tema. Men oppstandelse har først og fremst med menneskers konkrete liv å gjøre, der de går gatelangs.
Hva skjedde så i dette møtet langs veien der utenfor Nain? Det avgjørende er at Jesus ikke gikk likegyldig forbi med hendene i lomma. Den store folkemengden var på vei fra livet i byen, gjennom byporten, til gravplassen, til dødens sted på utsiden. Jesu inngripen endrer retningen. Fra døden og tilbake til livet sammen med de andre. Tilbake igjen til fellesskapet.
…
Jesus går fortsatt gatelangs. Og der møter han den enkelte av oss. Der vi er med alt det vi bærer med oss langs våre veier. Av sorg, savn og nederlag. Av daglige gjøremål. Av glede, glade dager og fest. Slik møter han også oss: Han retter hendene sine fram og viser oss hendene sine. De er merket. Men de lyser. Ikke blendende. Men de tenner et håp. For det er hender som har overvunnet gravens favntak og mørkets makt. Så retter han hendene mot oss og sier: «Jeg tegner deg med det hellige korsets tegn for at du skal tilhøre den oppstandne!» «Dette er mitt legeme og blod.»
Hva er det Jesus gjør? Jo, han rekker hendene sine mot oss og henter oss tilbake fra dødens makt. «Stå opp» sa Jesus. Vi kunne like godt oversatt det med: «Reis deg.» Slik er det når Jesus går gatelangs: Han gir mennesker han møter oppreisning. Setter menneskers liv inn i livssamfunn med seg. Han er håpet og livet som bryter inn i denne verden. Som et glimt. Som en refleks fra påskens lys.
…
Som kirke og kristne er også vi kalt til å gå gatelangs. For at mennesker langs veien skal kunne si, slik de sa der utenfor byporten i Nain: Gud har gjestet sitt folk. Når vi går gatelangs skal vi møte mennesker: Ikke forlegne eller unnskyldende. Men heller ikke brautende og overbærende. Men som medvandrere som selv ble møtt av en som gikk gatelangs og som slo seg i lag med meg. Dette gjelder over alt. Enten det er: I livets Skygge-Smaug. Eller på Hverdags-Stiene. På Søndags-Veiene. På Fest-Avenyene. Eller på Triumf-Boulevardene. Vi skal gi mennesker det ingen penger kan kjøpe: Håp. Et håp som henter sin næring fra refleksen av påskelyset. Et håp som strekker seg utover dette livet.
…
Jeg vet ikke hva du forbinder med det å gå gatelangs. Men vi har sett bildene. Av de store folkemengdene. Av tusener av mennesker langs veiene nordover i Europa. Som passerer den ene byporten etter den andre. Denne gangen på vei bort fra død og begravelse. Bærende på et håp. En refleks av et lysglimt. Med håp om liv og framtid. Du har sett det. Hvordan øynene lyser opp bare ved at de uttaler navnene på land nord i Europa. Gatelangs. Hardt prøvede. Kjempende. Enslige og familier. En enke med sin eneste sønn.
...
Spørsmålet til oss blir så: Hva gjør vi? Gjør vi som Jesus sa og gjorde? Stå opp! Reis deg! Kom og bli med innenfor portene, til livet, til fellesskapet. Bort fra død og inn til livet. Bort fra fortvilelse og til håp. Til våre gater. Slik at vi kan gå gatelangs sammen på veien tilbake til livet.
Øyvind Kvarstein
Dagens tekst - Lukas 7,11-17:
Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham. Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren. Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss», sa de, «Gud har gjestet sitt folk.» Dette ordet om ham spredte seg i hele Judea og området omkring.