For en tid tilbake skulle jeg se en forestilling. Jeg trodde jeg skulle på et sted hvor man pyntet seg, men fant fort ut at jeg hadde bommet på kleskoden. For alle gikk hverdagslig kledd og jeg opplevde at jeg ikke passet helt inn. Nå er dette en triviell hendelse, og kanskje har du opplevd noe tilsvarende, eller hatt en mer alvorlig erfaring av å være utenfor. Det kan virke som om offiseren fra Kapernaum betraktet seg selv som en outsider når han sier at han ikke er verdig at Jesus kommer inn under hans tak.
På Jesu tid var Palestina okkupert av Romerne. Romerriket var stort, mektig og inkluderte middelhavsområdet i Europa, store deler av Asia, og Afrika. Jesus som selv var jøde, var kanskje overrasket over å bli kontaktet av en romersk offiser. For forholdet mellom jødene og romerne var spenningsfylt. Romerne tilba sine skytsguder, som skulle beskytte, ikke minst hærstyrkene som var spredt rundt i riket. Jødenes tro på den éne Gud, som skaper av himmel og jord stod i kontrast til Romernes mange guder. Når offiseren likevel tar kontakt med Jesus er det uventet. Offiseren hadde trolig 80-100 mann under sin kommando og ledet sine menn med eksempelets makt. I kilder som er bevart står det at romerske offiserer måtte være årvåkne, aktive og mer villig til å sette ordrer ut i livet, enn å prate. Offiseren skulle være godt trent, holde en streng disiplin på sine soldater og utmerke seg i sine kampferdigheter. Umiddelbart virker det overraskende at Jesus holder frem offiserens tro som enestående, særlig med tanke på romernes og jødenes spenningsfulle forhold.
Vi er inne i kirkeuken for fred i Palestina og Israel. Noen ganger synes jeg ord som fred og forsoning låter oppblåste, når til og med de som deler ut fredspriser ikke holder fred med hverandre. Det er som om ordene blir tomme luftslott. Men kanskje er det nettopp fordi krangel og konflikt er så gjenkjennelig og nært, at vi stadig må hente frem de store ordene og ta vare på de øyeblikkene der vi faktisk erfarer forsoning og vennskap.
I sommer har jeg vært heldig å få vie noen par. I forkant har vi en samtale hvor jeg blir bedre kjent med de som skal gifte seg. Noen av de jeg pratet med sier at det å bli sammen med den andre innebærer å bli kjent med en ny familie, hvor det finnes egne interne koder, regler og tradisjoner. Mange av de jeg har pratet med trekker frem at det stort sett er en berikelse, men legger ikke skjul på at nye tradisjoner, væremåter og vaner også kan oppleves som utfordrende og nytt. Å gå fra å være én til å bli to innebærer endring, å inkludere og utelukke, å gi og ta - som det populært heter. Man formes sammen til noe nytt, til et vi. Å endre seg koster noe av den som endres. Som når metall må varmes opp for å endre form eller egenskaper, når det smeltes sammen med et annet metall og blir til noe nytt.
Som innbyggere i et land, i en verdensdel - er vi preget av kultur og religion. Gjennom historien ser vi mange forsøk og strategier på hvordan kultur og religion blir forsøkt bevart og beskyttet fordi ens egen tro og arv blir rangert som overlegen. Tenk for eksempel tilbake på 2. verdenskrig. Vi kan altså tråkke feil når vi forsøker å ta vare på vår identitet. Noen ganger går det galt, murer blir bygget og gjestfrihet blir til fiendtlighet. En negativ oppfatning av religion kan lett feste seg når religion blir assosiert med ekstremisme og omgir seg med murer. Men dette er ikke min kristendom.
Når vi nå står overfor en stor flyktningstrøm er ikke svaret å bygge opp murer hvor ingen slipper gjennom. Men å gjøre det har vært mange eksempler på i det siste, å legge til rette for flyktningene med overnatting, mat og gjestfrihet. Kristendommen jeg gir min tilslutning til holder frem kjærlighet, fred, gjestfrihet, nåde, helbredelse og forsoning. Hvis mange skal komme fra øst og vest for å sitte til bords med Abraham, Isak og Jakob i himmelriket, er det handlinger som fremmer fred som må være vårt kjennetegn. Kanskje ville vi blitt overrasket over hvem som sitter ved det himmelske festbordet, for Gud ser til menneskers indre. Gud ser den som av andre eller seg selv blir betraktet som en outsider. Offiseren, som ikke tilhørte Jesu nærmeste krets blir trukket frem som en som handlet tillitsfullt på sin tro.
Noen er i stand til å utrette mye, andre er i stand til å utrette mindre. Vi blir alle gitt Guds godhet uavhengig om troen vår er pakket inn i en skinnende rustning eller i et skjørt leirkar. Vi har alle mulighet til å gjøre godt og ondt, og når det går galt finnes det tilgivelse og en Gud som reiser opp og inviterer oss til sitt bord. I møte med den andre er vi kalt til å vende det andre kinnet til, til å be for den som forfølger oss, til å mette den sultne og til å ønske den fremmede velkommen.
Jonas Lind Aase
Dagens tekst, Matteus 8,5-13:
Da Jesus gikk inn i Kapernaum, kom en offiser til ham og ba om hjelp. 6 «Herre», sa han, «tjenestegutten min ligger lam hjemme og har store smerter.» 7 Jesus sa: «Jeg skal komme og helbrede ham.» 8 Offiseren svarte: «Herre, jeg er ikke verdig til at du kommer inn under mitt tak. Men si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet. 9 For jeg står selv under kommando og har soldater under meg. Sier jeg til én: ‘Gå!’ så går han, og til en annen: ‘Kom!’ så kommer han, og til min tjener: ‘Gjør dette!’ så gjør han det.» 10 Jesus undret seg da han hørte dette, og han sa til dem som fulgte ham: «Sannelig, jeg sier dere: En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel. 11 Det sier jeg dere: Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket. 12 Men rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.» 13 Til offiseren sa Jesus: «Gå! Det skal skje, slik du trodde.» Og tjenestegutten ble frisk i samme stund.