Noen ganger lurer jeg på om de som lager bruksanvisninger har en spesiell oppskrift for at vi skal føle oss dumme! Poenget med bruksanvisningen er jo å gjøre det lettere for oss. Men du verden hvilken tungvint vei vi noen ganger må gå før vi får det lettere.
Jeg har prøvd å tilnærme meg bruksanvisninger på ulike måter: Bare se på tegningen uten å lese. Systematisere delene hvis det er noe som skal settes sammen. Prøve uten bruksanvisningen. Lese bakfra. Det beste er når bruksanvisningen har et godt oversiktsbilde som viser helheten og det ferdige resultatet.
I dagens evangelietekst om den kloke forvalteren får vi servert to bruksanvisninger. En bruksanvisning for LIVET. En bruksanvisning for MENIGHETEN. Så kan vi velge hva vi gjør med disse bruksanvisningene. Vi kan bruke ulike tilnærmingsmåter. Vi kan si at det gjaldt da, men ikke nå. Vi kan si at det gjelder andre. De med spesielle interesser og evner og betrodde oppgaver. At det gjelder kun for spesialister. Eller vi kan glemme hele greia og så satse på at livet tross alt er den beste skolen.
Eller vi kan være åpne og si: Lurer på hva Gud vil si meg i dag? For dagens utfordring er denne: Hvordan kan jeg være en god forvalter fram til den dagen det er min tur til å avlegge regnskap?
Først: Bruksanvisningen for LIVET.
Teksten handler om hvordan forvalteren behandler tjenestefolkene når husets herre borte. Men perspektivet må utvides til hele livet vårt. Det ser vi klart av bruksanvisningens oversiktsbilde: Hele livet vårt er gitt oss av Gud. Vi har fått det for at vi skal forvalte det. En gang skal vi gi det tilbake. Derfor gjelder å leve livet mitt som om Gud er tilstede hele tiden. Livet og alt det som livet innebærer er gitt meg til disposisjon. Min ulykke er at jeg lever som om Gud er bortreist, som om livets herre er på reise.
Men her er det viktig å understreke: Poenget er ikke at vi skal være redde for at Gud skal overvåke oss, og at vi må leve livet med dårlig samvittighet for ikke å leve etter Guds vilje. Poenget er at Gud er livgiveren. Det er han som vet best hvordan vi fungerer best. Derfor er det han som har skrevet bruksanvisningen. Det denne søndagen vil vise meg er dette: Det best livet, det lever vi som best mulig gode forvaltere.
Det er ikke slik at jeg kunne ha hatt et bra liv, om jeg hadde sluppet å være forvalter. Det er motsatt: Det er som forvalter jeg lever det best mulige livet. Hvis jeg ikke lever som en forvalter, lever jeg et dårligere liv og nøyer meg med det nest beste i livet.
For alternativet er ikke særlig hyggelig. Og her har bruksanvisningen et illustrasjon med et stort rødt kryss over for at vi ikke skal gjøre det: Det er at vi lever som om vi selv eier livet. Som om livets midtpunkt er meg selv. Som om de andre rundt meg er til for meg. Andres eiendom, og alt som hører vår neste til blir redskaper som jeg kan sjonglere med slik det passer meg best, og slik at det blir best mulig utbytte på kortest mulig tid. Det var bruksanvisningen for LIVET.
Så: Bruksanvisningen for MENIGHETEN.
Som Guds menighet er vi betrodd en kapital. Denne kapital er vi satt som forvaltere over. Kapitalen heter evangeliet. Guds gode budskap skal forkynnes. Det skal forvaltes. Det skjer ved at mennesker i våre menigheter får høre Guds ord. Ord om oppreisning og tilgivelse. Om ny begynnelse. Om å være skapt i Guds bilde som verdifulle og enestående.
Men det skjer også ved at de møter et fellesskap av mennesker som inkluderer dem, mennesker som hjelper og trøster. Som vil gå ved siden av når det butter imot.
Jeg har møtt mennesker som er av den oppfatning at det er de lønnede ansatte i menigheten som er ansvarlige for at denne forvaltningen av evangeliet foregår. Ja, jeg har til og med snakket med mennesker som tror at det er presten som holder gudstjenesten. Men da leser vi bruksanvisningen feil. For det er menigheten som holder gudstjeneste. Det er alle dere som sitter i kirkebenkene som holder gudstjeneste. Vel, så har presten fått en spesiell oppgave å lede menigheten i gudstjenestefeiringen. Så har de ansatte fått en jobb å gjøre. Men det er på vegne av hele menigheten.
I følge teksten, så skal det kreves mye av den som er betrodd mye. Av denne grunnen trenger vi hverandre. Ja, vi er faktisk avhengige av hverandre. Vi har ikke råd til å overlate det til andre, alle må være med. Hvis ikke, er vi utro tjenere. Da tar vi oss til rette mens Herren er på reise.
Derfor trenger vi mennesker som tar forvalteransvar. Mennesker som lever etter bruksanvisningen. Slik at ordene vi leser, bønnene vi ber, og sangen vi synger blir troverdig.
Jeg vet ikke hvor du oppbevarer bruksanvisningene dine. De blir jo gjerne lagt bort. Men av og til kan det jo være lurt å ta dem fram igjen. For det er vel sjelden vil benytter oss av alle funksjonene ved apparatene våre. Og kanskje det selv etter lang til kan være noe å lære. Ser du tegningen av forvaltersøndagen? Det bildet som Jesus tegner opp. Bildet som er tegnet opp for oss for at vi skal være «tro mot sannheten i kjærlighet og i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus, … så kroppen vokser og bygges opp i kjærlighet.»
Øyvind Kvarstein
Dagens evangelium – Lukas 12,41-48:
Peter spurte: «Herre, er det oss du sikter til med denne lignelsen, eller gjelder den for alle?» Herren svarte: «Hvem er da den tro og kloke forvalteren som herren vil sette over tjenestefolket sitt for å gi dem mat i rett tid? Lykkelig er den tjeneren som herren finner i arbeid med dette når han kommer tilbake! Sannelig, jeg sier dere: Herren skal sette ham over alt han eier. Men sett at denne tjeneren sier til seg selv: ‘Det varer lenge før herren min kommer’ og så gir seg til å slå tjenesteguttene og tjenestejentene og spise og drikke til han blir full. Da skal tjenerens herre komme en dag han ikke venter og en time han ikke kjenner, og hugge ham ned og la ham dele skjebne med de vantro. En tjener som kjenner sin herres vilje og likevel ikke steller i stand eller gjør det herren vil, han skal få mange slag. Men en som ikke kjenner den og gjør det som fortjener slag, skal slippe med færre. Av den som har fått mye, skal det ventes mye, og av den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer.