Preken
av Kjersti Håland, sykehusprest
I livssyns-gruppen på Tåsen, på psykiatrisk avd der jeg jobber – spør vi hverandre jevnlig «hva er psykisk helse»?? Det kan hende at vi svarer sånn her: psykisk helse -det er livet, det. Alt livet gjør med oss. Det vi er og det vi gjør. Vi opplever å få sår og vi opplever gleder, og vi skaper sår og gleder hos andre. Det er ufullkommenhet og perfeksjon i skjønn forening. Vi gir og vi tar. Helt menneskelig.
En i gruppen sier: psykisk helse er når alt er i vater», for meg, – når alt er i flyt. Når det ikke er vondt og ting ikke sitter så fast, men det er unntakene, sier han.
En annen sier: psykisk helse er sykdommen min, Diagnosen, behandlingen, innleggelsene, utenforskapet, men og hjelpen jeg får.
–
Tenk at vi holder ut.
Tenk at vi enda sitter her og puster. Ganske få kan i grunnen se på oss hvordan vi har det inni, ingen vet tyngden av dagene våre, ingen vet hva det har kostet oss å komme seg hit i kveld, hver og en. Ingen vet hva dine dager koster.
Bortsett fra noen –dere vet sikkert hva jeg mener. De menneskene som får se mer av oss. Bak fasaden. De som får oss til å kjenne oss helt ok, bra og verdifulle uansett hva. De som framsnakker deg, de som får deg til å føle deg lur. De som hjelper og støtter samme hva. Rause folk.
De som ser deg og kjenner deg.
Det er ikke sikkert de vet det selv en gang! De burde kanskje få vite det – Disse folkene. Det er ikke sikkert de vet at du er for meg et sånt menneske jeg forbinder med raushet. En dame i butikken. Han som bor under meg. En lærer jeg hadde. En god venn.
Jeg vil tro at det er sånn med selveste Jesus og. At han var, og er en sånn som sier: det er helt greit. Kom. Ikke stress. Sett deg her litt. Pust. Med angsten. Med depresjonene. Med sykdommen din. Med alt som er vanskelig. Til og med med det som egentlig er helt uutholdelig.
I gruppen på Tåsen er vi enige om at det er viktig at det fins grupper og fellesskap hvor det går an å snakke sant om livet, hvor en kan føle seg lite grann mindre alene, hvor en kan kjenne at det er ganske vanlig det jeg går og tenker på, hvor det er helt ok å være selv om en ikke sier så mye, hvor det er ok å sitte urolig, sette seg slik at pusten fungerer best, hvor vi ikke skal være enige om alt. Bare være sammen i livets store og små spørsmål –
Det å gi av seg selv til andre, skaper alltid noe godt.
Det å være opptatt av flere ting enn seg selv, er helsebringende. Det å bety noe, være ventet, være savna om en ikke kommer – det gjør godt!
Her er det dog flere i gruppa som sier: men det er ogkrevende å være den som ikke har noe positivt å rapportere, når folk spør hvordan det går og jeg hver gang svarer; det er tungt å være meg.
Vi må nok trene på å tåle ubehaget hos hverandre. Det tunge, det som ikke går opp.
Jeg er overbevist om at det vi trenger mer enn noen gang, er raushet og kjærlighet. Mange opplever samfunnets speiling av det livet de lever som ganske nådeløst. Det er så mange som strever. Og så er det så lite hvile fra sosiale medier som sammenligner oss med andre. Hver gang vi kritiserer og hisser oss opp over andre blir vi enda litt reddere for å gjøre noe galt selv. I mange miljøer er det lite raushet og lite tilgivelse.
Man vil jo bli elsket sier doktor Glas i Søderbergs roman: man vil jo bli elsket, sier han – i mangel av det, beundret, i mangel av det, fryktet, i mangel av det, avskydd og foraktet. For enhver pris vil vi vekke følelse i andre. Vi ønsker så gjerne kontaky. Og denne kontakten søker vi ikke sjelden gjennom baksnakking og syrlig kritikk. Av venner og brødre og søstre. Så fælt. Og trist. Og dypt menneskelig alt sammen.
Det noe må noe annet til!! Sier Katrine Aspaas, tidl journalist i Aftenposten som har skrevet boken «Raushetens tid» . Dette sier hun at raushet er:
Å våge åpenhet
Å lytte til andre
Å våge å feile
Å tillate andre å feile
Å hjelpe andre
Gi tilbakemeldinger som inkluderer
Å ta et skritt tilbake før vi dømmer andre
Å tilgi oss selv – og tilgi andre
Alt dette har vi og i oss!! Heldigvis. Like mye som den dårlige evnen til å trykke oss selv og andre ned. Raushet handler om å gi noe uten å forvente å få noe tilbake. Det dreier seg om å akseptere at vi er ulike, ikke perfekte men feilbarlige.
Et raust samfunn styrker oss alle. For Raushet smitter. Det er derfor Verdensdagen i år har dette mottoet. Det gjør noe med oss!
Vær raus med deg selv!
Klapp deg på skulderen og si jeg gjør så godt jeg kan! Vær god mot deg selv mens du har deg selv!
Fokuser på det du får til,istf det du ikke får til.
Godta egne styrker og svakheter!
Prøv å gjøre en lystbetont ting hver dag. Det kalles hverdags-raushet.
De som er rundt oss representerer mange ulike bakgrunner. Et raust samfunn gir plass til alle, uansett hva en person har med seg i bagasjen. Mangfold styrker – det vet vi, både individuelt og i organisasjonene.
«Når du gjør noe godt, for andre, gjør du noe godt for deg selv» heter det. Den påstanden innebærer at raushet gir bedre psykisk helse. Vi vil rett og slett føle oss bedre ved å vise raushet. Relasjoner blir styrka når venner, familier og kolleger viser hverandre raushet.
For det er ikke godt å oppleve at man har det for trangt. Og u-raust. at det ikke er rom for meg eller de erfaringene jeg har . Der hvor det er for trangt kveles alt liv. Trær som vokser for tett stjeler næring og lys fra hverandre. Mennesker som lever for tett og som ikke gir hverandre rom kan oppleve det samme. Noen ganger kan det også bli for trangt på det området av livet som har med tro å gjøre. Sånn står Det står i Johannes 14: «i min fars hus er det mange rom. var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.»
Kanskje hadde vi en trygg og sikker tro en gang, et trosrom hvor det var godt å være. Men så har noe skjedd. Det er blitt for trangt, rommet. Nye tanker og erfaringer får ikke plass. Kanskje oppdaget du at det ikke er du som har bygd vegger og tak, eller møblert det. Kanskje er det andre som har fortalt deg hvordan et sånt trosrom bør se ut. Hva det bør inneholde og hva som absolutt ikke hører hjemme der. Ikke rart at det blir for trangt.
Stenger vi det av for godt da, slenger nøkkelen – eller tar vi sjansen på å ommøblere litt?
Rive noen vegger eller bore litt i taket så lyset slipper inn?
Det er ikke godt å oppleve at rom er for trange. Da kveles alt liv. Da er det godt å lese en bibeltekst som forteller oss at Gud vil rom! Og romslighet. Og raushet.
Gud vil vi skal ha god plass, plass til å leve, å vokse, til å utvikle oss, til å være der vi er med det syke og det friske, med det lette og det tunge.
Gud vil mangfold, det fins rom for alle mennesker, for alle slags mennesker.
Gud vil ikke at livet eller troen skal kveles. Derfor gir han oss rom. Og derfor vil han at vi gir hverandre rom.
Han var sammen med og tok imot alle mulige mennesker. Og dem som ingen ville ha noe med å gjøre. Han samtalte med folk slik at nye ting fikk vokse fram. Jeg tror at de som var sammen med ham fikk oppleve at det vokste fram trosrom hvor det var godt å være.
Det gir mot til å leve og mot til å tro. I de rommene kan vi komme og bare være, og hvile. Raus eller ikke raus. Når vi får det til og når det går rett vest.
Det er til å bli styrket og inspirert av. Ved å prøve og være et sånt menneske som er raus med andre og med meg selv- løftes dagene våre. For alternativet er jo så trist: en kultur av mennesker som ikke tør å finne på noen ting, av frykt for å gjøre feil.
Nå kommer Raushetens tid, som Aspaas sier – og hvis noen kaller oss naive kan vi bare svare – «synes du vi er naive? Naiv er et hedersord, så tusen tusen takk!!»
Amen
–
Dikt (gjengitt med tillatelse)
av Elin Sverdrup-Thygeson
stifter av Galehusbevegelsen og en av initiativtakerne til markering av Verdensdagen i Oslo domkirke.
Diktet ble skrevet kvelden før stiftelsen av Galehusbevegelsen 9. april 1989.
– En bønn om lykke –
En bønn om lykke
Opp av min ordløshets fortvilelse
stiger en bønn
om å bli forstått
Du som ikke kjenner meg
ha sympati
mitt språk er gråten
En sorg pipler frem
fra et uendelig dyp
i min sjel
Jeg lenger så usigelig
etter å nå fram
til gjenjennelse
Spør du meg hva lykke er
kjenner jeg ingen større
enn den fortapte sønnens
Da h a n vendte hjem
ventet faren ham
med åpne armer
For en trøst for en hungrig sjel
å bli tatt i mot
med en slik aksept
Du ble a l d r i forkastet
For et lettelsens s u k k
fra hjertes bunn som betyr
T A K K
–
Appell
av Le Hang Duong, leder for Verdensdagen
Aller først vil jeg takke Oslo domkirke for at dere markerer Verdensdagen for psykisk helse og for at jeg nok en gang får holde en en appell her idag. Det betyr veldig mye for meg som kampanjeleder men også personlig å få avslutte markeringen av Verdensdagen her i Domkirken.
Årets tema for Verdensdagen er «Vær raus». Et tema som virkelig har slått an med hele 1500 markeringer over hele landet, fra Flekkefjord i sør til Svalbard i nord. Bare her i Oslo i dag skal det være 200 markeringer, på skolene, bedrifter, kinoer, sosiale medier, ute i gatene og til og med på Bredtvedt fengsel.
Hva er egentlig raushet og hvordan henger det sammen med psykisk helse? Ordet raus betyr modig. Raushet stiller nemlig krav.
Raushet handler om å gi noe uten å forvente å få noe tilbake. Det dreier seg om å akseptere at vi er den vi er, at vi ikke er perfekte eller lever et perfekt liv.
I dagens samfunn trenger vi raushet, kanskje mer nå enn noen gang tidligere. Vi lever i en verden som har blitt mindre. Vi som bor her i Oslo representerer mange bakgrunner, kulturer og livserfaringer.
Et raust samfunn gir plass til alle, uansett hva vedkommende har med seg i bagasjen. Både som individ og som medborger har vi ansvar for å gjøre det vi kan for at folk ikke havner utenfor.
Utenforskap kan føre til frustrasjon og frykt.
I verste fall kan utenforskap føre til at noen velger å ta det innover seg ved å isolere seg, eller å utføre ekstreme handlinger mot andre.
Derfor har vi alle et ansvar for å inkludere – og det starter med raushet.
Det at dere har kommet hit for å markere Verdensdagen med andre, er en måte å være raus. Dere har brukt fritiden til å vise deres støtte til en viktig sak. Kanskje har dagen også en spesiell plass i deres liv.
Jeg vil avslutte med å lese et dikt skrevet av Halldor Skard: Du kan gå fra meg. (Diktet kan ikke gjensis p.g.a. rettigheter, men finnes i diktsamlingen Kunsten å oppmuntre)
–
Hilsen
av Trine Skei Grande, statsråd
lest av domkirkeprest Elisabeth Thorsen
Verdensdagen for psykisk helse er en viktig årlig påminner til oss alle. En dag for refleksjon og ettertanke.
Hvert år markeres denne dagen med gudstjeneste i domkirken. Det synes jeg er en fin tradisjon. Av flere grunner.
For mange – inkludert meg selv – er det å ha en religiøs overbygning over livet, svært viktig for den psykiske helsen.Det gir livet retning og mening, og trøst når ting butter mot. Jeg er derfor glad for at kirken åpner sine rom på en slik dag som dette, og for at den melder seg på og synligjør sin relevans.
I tillegg gir en slik gudstjeneste meg anledning til å takke alle dere som hver dag jobber for å gjøre verden til et rausere og bedre sted å være. Både gjennom deres yrker og som medmennesker. For det er dette årets verdensdag for psykisk helse handler om – å ta ansvar for hverandre og være rause med hverandre.
I dag er dette viktigere enn noen sinne. Vi lever i en tid der sosiale medier gjør det svært lett å sende av gårde en sårende melding, eller å oppfatte andres liv som perfekt og vellykket – og sitt eget som tilsvarende utilstrekkelig. For mange unge er det et tilnærmet uutholdelig press på å prestere. Å lære dem å utvise raushet – både overfor seg selv og hverandre – er derfor noe av det viktigste vi kan gjøre. Det krever at vi er i stand til å praktisere raushet selv.
Vi er alle ulike, og vi har ulike styrker, evner og tanker å bidra med. Et raust samfunn er et samfunn som ikke bare aksepterer dette, men også anerkjenner og evner å gi det verdi. Tros- og livssynssamfunnene har en viktig rolle å spille her, både gjennom å bygge rause fellesskap og gjennom å gi livet retning og mening. Takk igjen for den innsatsen dere gjør hver dag, dere er med på å utgjøre en forskjell i menneskers liv.