Jeg kjenner mennesker som hater å ta farvel. De har opplevd så mange avskjeder i livet og så mye savn i ettertid at de helst vil unngå selve avskjeden. – Kanskje kjenner vi oss igjen. Noen av oss kommer i kontakt med frykten for å bli forlatt. – Angsten for å bli overlatt til oss selv og den store ensomheten.
Dagens evangelietekst er skrevet inn i en avskjedssetting. Hele fire kapitler bruker evangelisten Johannes på å formidle det som blir kalt Jesu avskjedstale. Han har gått sammen med disiplene dag og natt i tre år, og er blitt glad i dem. De er også blitt knyttet til ham.
Evangelisten skriver med myk og følsom penn. Han nærmest mediterer seg gjennom Jesu siste ord til disiplene. Ordene er ikke enkle å få tak på – de virker nærmest luftige på de av oss som er opptatt av logikk og stringens.
Kanskje kan vi oppfatte disse vanskelig tilgjengelige avskjedsordene som bølger som slår mot stranden, eller som skyttelen som går fram og tilbake på veven. Johannes formidler ordene i en rytme som slår og slår – stille – mildt og sikkert.
Noen har antydet at evangelisten vil gjengi selve røsten til mesteren – den stemmen som vil forsikre om fortsatt vennskap og nærhet. Denne váre røsten som gir håp og trøst og som motiverer til godhet og rettferdighet.
Jeg skal ikke la dere bli igjen som foreldreløse barn, sier Jesus. Jeg kommer til dere. Jeg skal be Far – Skaperen av alt liv – om å sende dere talsmannen – Den Hellige Ånd. Jesus forutså det ensomme suget disiplene kunne komme til å kjenne på, og som de kanskje allerede var i kontakt med. Men de skulle ikke bli overlatt til seg selv.
Da dette ordet – talsmannen – parakletos – ble skrevet ned på gresk, hadde det ikke rukket å få noen religiøs betydning. Det var en yrkesbetegnelse på en person som ble kalt inn for å være bisitter eller støttespiller når noen befant seg i en presset situasjon. Jesus gir løfte om Den Hellige Ånd som en hjelper.
Vi har allerede hørt fortellingen om hvordan løftet ble oppfylt første gang – på pinsedag i Jerusalem. – Disiplene var kommet sammen for å be da Ånden kom over dem. De begynte å snakke på ulike språk – så tilreisende fra mange strøk skjønte hva de sa. Sannsynligvis kom Ånden på en mer dramatisk måte enn disiplene hadde sett for seg. Men de som før hadde vært feige, ser ut til å ha fått en ny ro og myndighet. De forkynte så de som var til stede ble berørt.
Og så startet denne hendelsen i Jerusalem en bevegelse som spredte seg stadig lenger. Flere hundre år senere nådde den våre breddegrader. Litt etter litt har en kristen kirke vokst fram hos oss, takket være den Ånd som skaper nytt liv og peker i retning av Jesus Kristus.
Den samme Ånd som kom over disiplene blir nå gitt oss i dåpens vann og i nattverdens brød og vin. Også vi kan tilkalle denne bisitteren når vi trenger hjelp av noen som står på vår side og forstår oss innenfra. Når vårt eget hjerte eller andre mennesker fordømmer oss, har vi en støttespiller. Denne talsmannen – eller vi kunne like gjerne si talskvinnen -minner oss om at Gud er større enn vårt hjerte og kjenner alle ting.
Åndens stemme inviterer oss inn i fellesskapet med den treenige Gud; Skaperen, Frigjøreren og Livgiveren. Den forteller at vi kan leve våre ulike liv i verden – båret av dette evige fellesskapet. Det er et mysterium. Vi får ikke grep på det, vi kan ikke kontrollere det. Men vi kan ta imot det. Som en gave … Johannes mediterer videre over avskjedsordene:
Den som kjenner mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal min far elske, og jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham. Det høres til forveksling ut som sirkelargumentasjon. La oss prøve igjen: Å elske Gud er å holde hans bud. Ja. Men så har vi lært at det viktigste budet er kjærlighetsbudet, å elske Gud med alt vi er og har og våre medmennesker som oss selv. Å elske er å holde budene – å holde budene er å elske. Gir det mening?
Kanskje er meningen at vi aldri må skille budene fra kjærligheten. – Og at kjærligheten ikke bare handler om gode følelser, men også om forpliktelse, om ansvarlighet, troskap og valg ? Og at budene ikke handler om å elske Gud så og så mye for at vi skal holde mål. – Men at det heller er sånn at når vi opplever å være elsket og anerkjent vekkes lysten til å dele Guds kjærlighet og kjempe for rettferdighet i verden.
Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far og at dere er i meg og jeg i dere. Den dagen er kommet. Jesu avskjedstale var ikke et endelig farvel. Den var et frampek om Ånden – denne stemmen som hvisker at Gud er nær i vår virkelighet.
Johannes bruker ord. Han minnes. Han mediterer. Han gir språket form og rytme. - Som bølgene slår mot stranden og skyttelen går i veven. Stille, mildt og sikkert. Ordene maner til lydhørhet – for denne Røsten som inviterer til vennskap med Gud og kan fylle hjertene med fred.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var er og være skal én sann Gud fra evighet til evighet. AMEN.
1. Mos. 1,1–5
Ap.gj. 2,1–11
Preken: Johs.14,15–21
Anne-May Grasaas,
domprost i Oslo domkirke