Intimasjon
I Skaperens, Befrierens og Livgiverens navn (amen)
Gratulerer med dagen!
Dagen som samler oss rundt grunnloven og barna.
Dagen som ber om takknemlighet for det vi har, og om beskyttelse for alt det gode vi som nasjon kan miste.
Dagen som mer enn noen annen forteller oss at fryden har sin plass i mellom oss. Og at fred er det som skal til, for at et fellesskap skal kunne vokse og leve.
Også på denne dagen kan vi rette vårt sinn mot Gud.
I glede og sang. I bønn og ettertanke.
–––
Dagens bønn
Nådige Gud,
takk for landet vi bor i, for vår grunnlov og vår frihet.
Vi ber deg:
La ditt navn være hellig blant oss.
Våk over landet vårt,
vern oss mot hovmod og lær oss å være gjestfrie.
Gi alle jordens folk og nasjoner et verdig liv i frihet og fred,
ved din Sønn Jesus Kristus, vår Herre,
som med deg og Den hellige ånd lever og råder,
én sann Gud fra evighet til evighet.
Amen.
–––
Prekentekst:
Lukas 15, 4– 6
Jesus fortalte denne lignelsen: «Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: «Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.»
–––
Preken
Vil du lære en nasjon å kjenne, må du besøke dets fengsler.
Kriminologer som Niels Christie og Annick Prieur har gjennom forskning og samfunnsengasjement, brakt denne tenkningen til Norge. I ulike former, finnes utsagnet som en sosiologisk innsikt over hele verden: Setningen sier at i fengslet finner du dem som bærer nasjonens stigma. Du finner dem som er merket – ikke bare av hva de selv har gjort, men merket - også av samfunnets problemer, prioriteringer og politikk. Merket - også av det fellesskapet ikke greier bære. Slik er det at den innsatte ikke bare representerer seg selv, men også det fellesskapet som har plassert dem der.
Denne våren kom Margreth Olin og Katja Høgseth med filmen «Fengslet og forlatt – om innsatte i isolasjon.» Etter å ha sett filmen, blir det prekært å spørre: Hvem er vi, når vi kan behandle mennesker på denne måten? Hvem er vi som nasjon? – Og hva sier dette om våre verdier?
«Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den?» spør Jesus. Han snakket om gjetere som levde sammen med flokken sin i årevis. Voktet dem mot rovdyr. Stelte den. Tok imot nye liv. Han snakket om gjeterne som brydde seg om den ene – som av en eller annen grunn hadde falt utenfor. Den som hadde satt seg fast. Den som ikke fant veien tilbake.
Når denne liknelsen blir en av kirkens hellige tekster, er Jesus blitt gjeteren. Vi er blitt sauene. Og vi kjenner trygghet ved gudsbildet som sier at kommer vi bort, skal vi hentes hjem. Setter vi oss fast, skal varlige hender hente oss ut. Kan vi selv ikke lenger gå, skal Jesus legge oss over sine egne skuldre. Bære oss: Omsorgen er forbilledlig. Nåden også. Og gjennom disse bildene, blir Guds allmakt plutselig jordnær.
Og lignelsen lærer oss: Vil du lære Gud å kjenne, skal du lete blant de minste. Og andre tekster Jesusord fortsetter: Du skal lete i fengsler. Du skal lete på gata. Du skal lete blant dem som ingen vil se. Og du skal lete frem barna. Og du skal lete frem det minste i deg selv. Du kan slippe skamme deg for det du ikke er så stolt av. Slippe skjule det du tenkte du måtte forandre. Du skal heller lete det frem. For der begynner Gud, sier troen. Der begynner Gud å bære. Der begynner Gud å bygge. – Og der begynner også den egentlige kulturen. For det er når vi trenger noe, at fellesskap oppstår. At kommunikasjon oppstår. Det er gjennom vår svakhet at vi blir mer enn «den sterkestes rett». Mer enn ren kamp for tilværelsen.
Når vi vil fortelle om Norge og vår nasjon, forteller vi gjerne om 17. mai. Vi forteller om barna. Om barnetogene. Og vi har vært stolte når vi har sagt at vi ikke markerer nasjonal identitet ved å vise frem militære parader, men at vi i stedet viser vår storhet med barnetog. Med glade skolebarn, med flaggborger og med musikk. Og vi har vært stolte av at Wergeland ga barna sin egen nasjonalsang der de selv kunne kreve å være med. Og fryde seg. Over det som var gitt. Det som er gitt. Landet og loven. Naturen og ressursene. Skjønnheten og friheten. Det som hører oss til, det hører også de små til. Det hører de minste blant oss til. Ja, det hører til det minste i oss til. Vi ere en nasjon vi med. Med hele oss.
Nei, vi kan ikke det. Vi kan i alle fall ikke bare det. I alle fall ikke på en overfladisk måte. For: Paradoksalt nok svikter vi nettopp barna ved ikke å gå dypere. Vi svikter barna, de minste, det minste, ved ikke å huske dem som ikke bare er kommet bort fra oss, men også er satt bort, gjemt, glemt. Vi svikter det i oss selv som også er gjemt bort og skammet. Vi svikter den ene sauen. Og vi svikter det stedet der byggingen av landet virkelig begynner. Byggingen av freden. Guds bygging.
Det beste vi kan gjøre for barna, er å lære dem at også den som sitter i fengsel, den som er dømt til å leve i isolasjon, har noe med oss – deg, meg og alle – å gjøre. Den som på så radikalt vis er satt bort, bærer på noe som også er mitt, ditt, vårt. Forteller oss noe om hvem vi dypest sett er. Forteller oss om Norge.
Det Norge vi i dag synger om at vi elsker, er tuftet på en trassig tro. En tro på at de minste skal bli de største. En tro på at de siste skal bli de første. En tro på at den dypeste rettferdighet faktisk finnes, og at det er trygt å komme hjem. Hjem til gleden og fellesskapet. Hjem til de andre. Sammen med den som fant oss. Det beste vi kan gjøre for dette landet, er å lete etter den som er kommet bort. Lete og så hente tilbake. Våge å høre på hva den bortkomne eller utstøtte forteller. Dele.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, vår skaper, frigjører og livgiver, èn sann Gud fra evighet og til evighet. AMEN.
–––
Bønn for kirken og verden
Gud, vår Skaper
Vi takker deg for denne dagen; for friheten og gleden, for fellesskapet, for og alle felles møtesteder.
Vi ber for kongen og fedrelandet, og for alle som har ansvar i samfunnet.
Vi ber for barna og for alle som på en eller annen måte føler seg små, utenfor eller mistet.
La oss forenes i lysten til å skape et samfunn der vi vil hente inn den som har kommet bort. Et samfunn der vi alle kan være åpne om det i oss selv som er blitt hjemløst.
For Jesu Kristi skyld.
Herre, hør vår bønn!
Jesus, vår Frigjører
Vi takker deg for at du møter oss både fra fortiden og fremtiden, og for at du allerede bærer, det vi og vårt samfunn ikke kan bære.
Vi ber for syke og ensomme, og for dem som sliter med døden.
Vi ber for alle som sitter i fengsel, og alle som sitter i mottak.
La oss forenes i en bønn om vi, hver på vår måte, å få være dine hender og føtter i denne verden. Dine øyne. Ditt gjeterhjerte. Og gjøre deg levende og nær ved det.
For din kjærlighets skyld.
Herre, hør vår bønn!
Hellige Ånd, vår Livgiver
Vi takker deg for mangfoldet i vårt samfunn, og for alle dem som har lagt grunnlaget for det.
Vi ber for alle som i dag innleder Ramadan.
Vi ber for Jerusalem.
Vi ber for landene i Midt-Østen.
Vi ber for alle som er nye i vårt eget land.
Vi ber for voldens og krigens ofre.
La oss alle finne sammen i et arbeid for fredens sak.
For Jesu Kristi skyld.
Herre, hør vår bønn! AMEN.
Preken på nasjonaldagen av
Elisabeth Thorsen
domkirkeprest