17. mai 2017
Festgudstjeneste i Oslo domkirke
Preken av domkirkeprest Elisabeth Thorsen
Innledningsord
Gratulerer med dagen!
Dagen som kaller frem smilet i munnviken og tåren i øyekroken.
Dagen som får hjertet til å banke litt tydeligere.
Dagen som får oss til å synge og rope og hoie som vi ikke ellers gjør.
Dagen som får oss til å kjenne på hvor heldige vi er.
Dagen som lar oss merke at vi hører sammen.
17. mai er Norges dag. Og: 17. mai er dagen for verdiene som er større enn en enkelt nasjon noen gang kan bli. Det handler om frihet. Det handler om å ville det beste for sin søster og sin bror. Om nestekjærlighet. Om å skape et samfunn som kan reflektere det liv Gud i sin visdom har skapt oss til.
Preken
Hvordan bygger man et land?
Hvordan skaper man gode vekstvilkår og trygghet for mennesker?
Desmund Tutu sa: Det som gjelder i våre privatliv. Det gjelder også i politikken.
Han løftet frem respekten for menneskerettighetene. For demokrati. Og han praktiserte forsoning på en radikal, åpen og modig måte.
I dag på Norges nasjonaldag, repeterer vi det våre egne nasjonsbyggere sa og tenkte. Vi gjør det i tekster og taler. I sanger, drakter og flagg. Og slik lar vi oss føre inn i deres univers. Og vi ser at det de deler, det handler om å se skjønnheten i det stedet vi bor på. Ressursene. Det som er spesielt.
Det handler om å takke vår Skaper. Det handler om å løfte frem nestekjærlighetsbudet. Og det handler om å tro på at bedre dager kommer. At vinter skal skifte med sommer. At den gode friheten alltid skal vokse.
Vi har mye å takke våre egne kulturelle nasjonsbyggere for. Edvard Grieg. Bjørnstjerne Bjørnson. Henrik Ibsen. Tidemann og Gude. Asbjørnsen og Moe. Ivar Aasen. De våget å tolke og fortolke. De våget å formidle det de selv så. Det de selv forsto, det de ville at landet skulle bygges på. Jeg nevner disse. Og jeg vet dere tenker på flere. Kvinner og menn. Når vi i dag, synger deres sanger, leser deres tekster, eller ser på deres bilder, ser vi en form for kristendom som vil noe for livet her og nå. En form for kristendom som vil noe med samfunnet vårt. En form for kristendom som vil prege måten vi er sammen på. Som vår tids Desmund Tutu, brukte de sine erfaringer og sin tro, til å bygge en ny nasjon.
Elsk din neste, du kristensjel, skrev Bjørnstjerne Bjørnson.
tred ham ikke med jernskodd hel,
ligger han enn i støvet!
Alt som lever, er underlagt
kjærlighetens gjenskapermakt,
bliver den bare prøvet!
I det enkle verset, klinger bibelens kjernetekster med – hva gjelder respekt for livet og menneskene. Tekster som også er med i vår festgudstjeneste i dag: Den samme troen som Bjørnstjerne formidler, finnes i vårt Kyrie-rop. Som er et ekko fra den fattiges rop om hjelp. Om nåde. Bjørnstjernes tro finnes i gloria-sangen. Som er et ekko av Jesusbarnets lovprisning På leie av strå, nyfødt og sårbar under Betlehemsmarkenes stjernehimmel en gang. Troen hans finnes i apostlenes tro - om at Gud er i alt som lever. Den finnes i gjetergutten Davids store visdomssalme – salme 8 - hvor han undrer seg over hva et menneske er, hva livet er. Og den finnes i den ydmykede Marias sang. Hun som selv ble løftet opp for å sette Gud til verden.
Våre kulturelle nasjonsbyggere skjønte at de hadde en plikt til å tolke. Og en plikt til å skape videre. Jeg kunne brukt et annet ord enn plikt. Jeg kunne sagt lyst. Og den var nok også der. Men jeg velger å fokusere på plikten. Fordi det var et så stort alvor i det de gjorde. En så stor ansvarlighet i forhold til også å bruke sine kreative evner i dette å bygge et trygt sted. Et godt sted. Et sted hvor livet kan leves og menneskene utfolde seg. En ny nasjon.
Nå er vi sammen i domkirken. Vi deler musikken og tekstene som bygget dette landet. Ja, vi sitter midt inne i et monument av meningsbæring. La meg peke på ett modig tolkende motiv i dette rommet. Se bort i hjørnet der døpefonten er. La blikket følge veggen oppover. Ser dere motivet i taket der? Det er underberetningenes del av taket. Det er Jesus som kaller Lasarus ut av døden. Og over Lasarus sitt hode, lyser hans glorie. Hans energi. Ikke i det vanlige gulhvite lyset. Nei, det lyser i de norske farger: Rødt. Hvitt. Blått. Hugo Laus Mohr malte dette under okkupasjonen av Norge. Han malte det beskyttet av sitt eget stillas og presenningene under. Men han visste jo at en dag skulle det vises. Og han kunne ikke vite under hvilke politiske forhold det skulle være. Men han våget. For han ville gi håp. Han ville gi tro. Og han ville bruke kristendommens språk og bilder til nettopp dette. Ja, han mente nok at dette var selve kristendommen. Slik sier bildet hans at også vår nasjon skulle reise seg av døden. At Kristus skulle kalle oss tilbake til livet. Som et fritt land. Et fritt folk. Frelst ut av dødens tak. Naziregimets okkupasjon.
I byggingen av Norge har kristendommen gått hånd i hånd med en humanistisk tankegang. Ikke alltid. Ikke alle steder. Ikke alle ganger. Men, jeg vil si: dypest sett. Jeg vil si at dypest sett finnes det en humanistisk anvendt kristendom i landet vårt. En kristendom vel verdt å bygge videre på. I respekt for mennesket. I respekt for freden. I respekt for den arv vår kirke også er.
I dagene etter 22. juli, sang vi Nordahl Griegs «Til ungdommen». Sangen satte håp i oss alle. Og det ble diskutert. Kan dette være en kristen tekst? Er det tegn på respekt – eller er det det motsatte å anvende humanisten Nordahl Grieg sin tekst i en kirkelig sammenheng? Her i domkirken, valgte vi å bruke den. Der hvor mennesket er, der er Gud, tenkte vi. Og jeg fikk også selv oppleve styrken i poesien hans, og hvordan den for meg gjorde min kristen tro mer levende, mer sosial, mer interaktiv i forhold til det som hendte rundt meg. Ordene hans om solskinn og brød og ånd som eies av alle. Bildet som tegnes av den som på høyre arm bærer en byrde – et barn – og derfor ikke kan myrde. Den sterke setningen om at fremtiden skal bygges av skånet livs dristige hjerner. Det var refortolket kristendom. Aktive bilder. Byggende tro.
Så: Hvordan bygger man et land? Hvordan skaper man en fremtid?
Jo, vi starter med det som gir liv. Det som tar vare på liv. Det som bringer håp. Tro. Kjærlighet. For vi vet, at det som gjelder i det lille. Det gjelder også i det store. Og vi vet at vi er mennesker. Og at vi er overgitt til hverandre. Og at Gud selv ble menneske. Vi vet at korset er en vektstang der Gud lar seg senke for å løfte oss opp. Og vi vet, at vi mennesker ikke skylder hverandre noe annet enn det å elske hverandre.
Så, kjære venner: Gratulerer med dagen! Nyt den. Lev den. La den sette seg i kroppen. Som en frihet. Som en tro.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som varm er og blir, en sann Gud fra evighet og til evighet. AMEN.