Og så søker vi å finne svar på det, og vi lytter til ulike stemmer. Henri Nouwen nevner tre.
En stemme sier kanskje; (1) Du er hva du gjør! Hva du klarer, hva du presterer, hva du får til med dine talenter og ressurser.
Og når vi opplever suksess og mestring så kjenner vi det gjør godt, det er skikkelig deilig, og bra.
Men når det ikke er suksess, når vi opplever vi tap og skuffelse, da kommer mørket snikende.
Og når vi nærmer oss slutten av livet så kan vi kanskje ikke gjøre mye mer, men peker vi på pokalene vi vant, «se, se, der står de», på diplomene, på bøkene vi skrev, på barn og barnebarn, se, se JEG gjorde mye bra i mitt liv.
Eller kanskje du hører en stemme si; (2) Du er hva andre sier om deg.
Og det er kanskje den som betyr mest. Og vi vet jo hvor fantastisk det er når noen sier noe bra om oss. Når vi får en kompliment, en anerkjennelse. Og hvor vondt, hvor smertelig det er når folk sier stygge ting, bak vår rygg, eller til oss. Du kan få tjue gode tilbakemeldinger, men den du husker, den som traff lengst inn, den du ligger og tenker på om kvelden, det var den ene kritiske kommentaren
Har du hatt det sånn?
Du er hva du gjør, du er hva andre sier om deg, eller kanskje du hører stemmer som sier; (3) Du er hva du har.
Hva har du? Du sier, Et norsk pass. utdanning, jeg har familie, foreldre, barn, jeg er gift eller ikke gift, jeg har god helse, grei inntekt, hus eller leilighet. Men når du mister noe av det, når et familiemedlem dør, når jobben din blir usikker, når ekteskapet ryker, hva da?
«Jaja, så lenge jeg har helsa», sier folk, men hva når du ikke har den?
Vi bruker mye energi på det vi gjør, hva folk sier om oss og på det vi har, og det er viktige saker som gir livet mening og innhold. Men å forankre vår verdi der, det er som å feste den til en av vognene på Speedmonster, berg og dalbanen på Tusenfryd.
Og derfor vil vi lete etter den ene tingen, den ene hendelsen, eller den ene personen, som endelig, en gang for alle skal bekrefte at vi er elsket. Som skal fjerne all tvil og rastløshet og gi oss en indre ro.
Så vi jobber på, vi presterer, og tenker «hvis jeg bare får til det der, vinner det valget, drar til det stedet, ligger med den personen, får det der, DA vil all selv-tvil og selvforakt bli borte».
Men det er ikke sant. Ikke hør på DEN stemmen.
Det er ikke sant!
Vi har hørt noe annet, her i Oslo Domkirke i dag. Du er først og fremst ikke hva du gjør. Du er ikke hva folk sier, du er ikke er summen av det du har.
Nei, hør...hør...du er «den elskede, den Gud har behag i».
Men var ikke det sagt til Jesus, da?
Jo, men jeg er sikker på at det ikke bare er sant om han, men om ethvert menneske.
Men Jesus fikk høre det, av sin himmelske far, og vi vet hvor mye det betyr når vi får høre sånt fra faren vår, eller moren vår.
Han fikk høre det ...
FØR han hadde startet på sitt oppdrag, FØR han begynte på to-do-listen. FØR han ble kjent – «du er min elskede».
Og fordi dette lå så dypt forankret i Jesu personlighet og erfaring, kunne han leve i frihet fra folks forventinger, han kunne gjøre sitt oppdrag uten behovet for å bli populær eller for å tilfredsstille publikum- han visste uansett han var den elskede.
Hva er det som er mest sant om et hvert menneske? Hva er det som ligger lengst ned; under alt, på tross av alt; jo, at hun er elsket av Gud.
Hører du stemmen?
Det gjelder deg ..., og deg, og du som hører på denne gudstjenesten i bilen, i senga eller på jobb; det som er MEST sant om deg – er at du er elsket av Gud, og det vil aldri, aldri, endre seg.
Henri Nouwen skriver som nevnt om dette. Den katolske presten og forfatteren, som på slutten av livet flyttet inn på en senter for mentalt og fysisk handikappede, for å bo og virke blant dem. Han får utfordringen fra en ateistisk journalist med jødisk bakgrunn, som blir en venn av han, om å beskrive hva kristen tro er, hva den har å komme med, og hva er egentlig åndelighet?
Og Nouwen svarer med boken «The beloved» – den elskede
Et åndelig liv er å erfare og leve i en dyp erkjennelse av å være den elskede, skriver han. (gjenta)
Og hva er bønn? Jo, det er å bli stille og lytte etter den stemmen som sier det dypeste sanne om deg, som sier; «du er min elskede».
--
Og hva gjør det med oss som ber. Hva betyr dette for oss som kristne og kirker. Vi er minst 20 menigheter representert her.
Jo, vi lytter oss inn til denne stemmen og så forsøker vi å formidle det videre. Vi prøver å ta etter Guds røst.
Omtrent som vår Herre Jesus, gjorde.
Jesus, han gjemte gudsstemmen i hjertet, lot det prege og fylle seg, og han kunne møte mennesker med den samme stemmen. Det var ikke alltid han sa det samme, det kunne se annerledes ut.
En gang var en kvinne som hadde hatt blødninger i tolv år. I TOLV år. Og i følge datidens skikker og lover var hun uren, og alle hun kom i kontakt med ble også det. Så om hun hadde barn, kunne hun ikke ha dem på fanget, om hun hadde en mann, kunne hun ikke røre han, han kunne enkelt skille seg fra henne, og hun kunne ikke delta i fellesskapet i synagogen.
Og hun hadde brukt alt hun eide på leger, men det var bare blitt verre.
Så hun er syk, hun er fattig og hun er utenfor.
Men så har hun hørt om Jesus ..., kanskje hun hadde hørt stemmen hans, og nå trenger hun seg gjennom folkemengden og tar tak i kappen hans, og umiddelbart blir hun frisk.
Og Jesus merker at det skjer, men han vet at hun trenger noe mer enn å bli frisk.
Han stopper opp, han snur seg rundt, og det står at kvinnen kaster seg skjelvende ned for han og forteller han alt som det er.
Hun forteller han ALT SOM DET ER.
Så ser jeg for meg at Jesus bøyer seg ned, setter seg på huk, legger hendene sine på hennes skuldre, ser henne inn i øynene og sier: «Vær frimodig, datter – DATTER. Din tro har frelst deg». Og midt foran alle dem som må ha visst at hun var uren, så reiser han henne opp.
Du er ikke først og fremst syk, du er ikke først og fremst fattig, du er ikke først og fremst utenfor, du er DATTER.
Kan du se det for deg. At det er du som kaster deg ned for Jesus, og forteller han alt som det er, og at han bøyer seg ned og legger hendene sine på dine skuldre, kan du se det for deg nå – han er hos deg nå, så ser han deg i øynene og sier; «vær frimodig, Sønn. Vær frimodig, datter.»_«Kom».
--
Jeg har en jente på fire år, hun heter Leah. Og vi har en greie når jeg legger henne. Da sier jeg: «Leah, vet du hva»? «Du er glad i meg» svarer hun. «Vet du hvorfor». «Fordi du elsker meg». «Ja, men vet du hvorfor jeg elsker deg?». «Fordi jeg er jenta di».
«Fordi du er jenta mi, ja.»
Og det kommer Leah alltid til å være, uansett hva som skjer, uansett hva du gjør eller ikke gjør, Leah, uansett hva folk vil si eller ikke si – du vil alltid være jenta mi, og jeg kommer alltid til å elske deg.
Noen ganger når jeg sier, «Leah, jeg er glad i deg», så svarer hun «det vet jeg, det sier du alltid».
Men det er jo ikke sant. Noen ganger, ganske ofte, sier jeg Leah med et annet tonefall. Og en gang i blant sier jeg hele navnet hennes, LEAH ELISABETH ANDREASSEN, DA vet hun at det er alvor.
Men det virker ikke som hun bryr, uansett.
Noen ganger virker det som barneoppdragelse kun er skadebegrensning. Vi kommer til å påføre barna våre smerte og ting de må deale med når det blir voksne, målet er bare å prøve å begrense mengden. Vet dere hva jeg snakker om?
Karl Ove Knausgård skriver i «Min kamp» at hans eneste mål med oppdragelsen er at barna ikke skal være redde for han. Så når han en gang går inn i et rom hvor de leker og de ignorerer han fullstendig, så får han en herlig følelse – «yes, jeg har lykkes».
Hvorfor?
Fordi han selv vokste opp i konstant frykt for en sint og voldelig far.
Fars stemme … hvordan er tonefallet, intensiteten, hva kommer nå?
Lydene i huset, tyngden i stegene i trappen, lyden på pusten, hva er det som venter?
Og det er ikke bare Karl Ove Knausgård, men det gjelder mange barn. Akkurat nå.
Og denne uka under Bønn for Oslo har vi hatt spesielt fokus på de sårbare barna. De som opplever overgrep og omsorgssvikt.
Vi har takket Gud for barnevernet, vi har bedt for alle i Oslo som jobber med barn, vi har bedt for alle barn som bærer på vonde hemmeligheter – at det som skjer i mørket skal komme frem i lyset, blålys om det trengs.
Og hva mer kan vi gjøre enn å be? Mye mer.
Vi er invitert til, ja, kalt til, å se disse minste, å forsvare dem, løfte dem, trøste, beskytte og elske. Vi er Guds stemme i verden. Denne stemmen som jeg tror helt fortvilt og sønderknust snakker til de utsatte, de misbrukte, tause, språkløse, forvirrede og fortvilte små barna som ikke vet at det finnes en slik stemme.
Vi er Guds stemme og vi er Guds hender – og det er hender av trøst, ikke hender som slår.
Og så kan vi bruke våre ører, vi kan lytte – kan du høre barnas stemme?
Og det er ikke sikkert de sier noe til deg, men de prøver å komme gjennom, kanskje med blikk, kanskje med berøring, kanskje ved en måte å være på som er irriterer eller plager andre, kanskje med taushet.
Og når den tausheten brytes må vi lytte. Er vi klar for det? Orker vi det? Tør vi skape rom og muligheter for barn til å fortelle om smertefulle erfaringer? Det går 17,5 år, ÅR i snitt før, overgrepsutsatte forteller. SÅ mange dager, så mye av et liv...
Det må vi gjøre noe med – er du villig til å høre?
Inga Marte Thorkildsen sa på fredag at «vi ser det ikke før vi tror det.»
Vi må tro det, at det gjelder barn i vår omgangskrets, våre nabolag, våre familier, våre kirker.
Og de er ikke usynlige, selv om merkene deres er det.
Og så vil jeg si til deg som er voksen og som kjenner at du ikke klarer å ivareta det ansvaret du har for dette barnet, som mamma eller pappa. At du vil så gjerne, men du klarer det ikke. Du vet at du påfører smerte med dine blikk, din taushet, med dine ord, med dine hender. Du ønsker å gjøre det gode, men gang på gang eller i et øyeblikk så skjer det som ikke skulle skjedd, og som du kanskje angrer på, som du egentlig ikke vil, som du skammer deg over.
Hva har du behov for?
Og hva trenger barnet ditt?
Kan du lytte deg inn til det?
Kanskje du bærer på så mange ting selv, at du ikke er i stand til å bære barnet ditt alene på den måten som det trenger?
Det finnes håp. På samme måte som barnet ditt trenger å få snakke med noen om sin vonde hemmelighet, så trenger du det også.
Og så vil jeg bare si, at også du, på tross av det du gjør eller har gjort, som trenger å ta slutt ... også til deg sier Gud, også til deg: «du er min elskede».
Jammen, det må da finnes grenser?
Også til deg sier Gud, du er min datter, du er min sønn.
Kan du høre stemmen?
--
I sin dåp identifiserer Jesus seg med det folket som trenger frelse og omvendelse. Og tre år senere gir han sitt liv, han lar sin kropp bli brutt opp og øst ut til liv for oss.
Han tar med seg hele verdens smerte, hele verdens synd opp på korset. Og når han henger der sier han: «min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg»?
Og da er himmelens stemme taus.
Han blir skilt fra sin far, og dør.
Hvorfor? Fordi at du og jeg aldri skal trenge å erfare det samme. I Jesus finnes frelse. Gjennom Jesu oppstandelse finnes håp. I Jesus finnes lys og gjenopprettelse.
Du er ikke hva du gjør, eller hva noen har gjort mot deg. Du er ikke hva andre sier eller hva du har, nei, først og fremst, dypest sett, er du den elskede.
Og nå skal vi feire nattverd her i Domkirken. Og når du kommer og tar i mot brød og vin, så kan du høre nøye etter. Hør nøye etter ...
Dette er min kropp – du er min sønn, min datter
Dette er mitt blod – du er den elskede
Amen.
«Du er den elskede» av pastor Erik Andreassen fra Oslo misjonskirke Betlehem.
Oslo domkirke 15.januar 2017 (Matteus 3, 13-17)