Skjærtorsdag var den siste «orgel og lesninger» i den stille uke. Den stille uke innbyr til å stille spørsmål og tittelen på orgelstykket «Warum betrübst du dich, mein Herz?» (Samuel Scheidt) «Mitt hjerte, hvorfor er du nedslått?» Hvorfor er du fortvilet? tenker jeg er et godt spørsmål akkurat nå. Et godt skjærtorsdagsspørsmål.
For nå står vi foran det største drama i kirken: Skjærtorsdag feirer vi fotvaskingen og innstiftelsen av nattverden.
I morgen, langfredag, markeres korsfestelsen.
Lørdag natt når vi allerede oppstandelsen – og den feiringen fortsetter 1. og 2. påskedag, ja gjennom hele påsketiden.
Foran all denne dramatikken, ville Jesus gjøre noe for og sammen med sine venner: Han ville vaske deres føtter, og han ville dele et godt måltid med dem. Han ville knytte seg til dem gjennom konkrete handlinger. Hverdagshandlinger. Kjærlighetshandlinger.
«Mitt hjerte; hvorfor er du nedslått?»
Spørsmålet anerkjenner at det er så mange grunner til å kjenne det slik. Grunner i evangeliefortellingen, men også grunner i vår egen tid og i våre egne livsfortellinger.
På skjærtorsdag formiddag, kan vi tenke med omsorg på alle som er redde for hva som kan ramme dem: Redde for ulykker. Redde for forfølgelser. Redde for sykdom. Redde for død. Vi kan tenke med omsorg på andres nedslåtte hjerter. Vi kan tenke med omsorg på våre egne grunner til nedslåtthet. Vårt eget hjerte.
Sammenstiller vi fotvaskingen og nattverdsmåltidet med denne hjertenedslåttheten, kan vi kanskje også ane hva Guds omsorg gjennom skjærtorsdag kan måtte bety:
Fortvilelse og omsorg som to linjer, to piler, som får møtes i et skjæringspunkt. Møtes i et krysningspunkt. Som et kjærlighetens origo i livets koordinatsystem. Som et punkt vi fant. Som et punkt å merke seg. Et sted å begynne når det ukjente står foran og truer. En nåde å samle seg i.
Domkirkeprest Elisabeth Thorsen