Loven
Norges lover inneholder en egen lov, Gravferdsloven, som gir alle personer rett til å bli gravlagt i den kommunen de var bosatt. Det er kirkelig fellesråd som har ansvaret for gravferdsforvaltningen på vegne av stat og kommune. Loven sikrer at alle som dør får en grav og at ingen forskjellsbehandles. I tillegg til lovene som er vedtatt av Stortinget, har kirken egne lover og retningslinjer som gjelder for alt som skjer i kirken etter liturgier som hører til Den norske kirke. Disse innledes slik:
”Gravferd etter kirkens ordning er en kirkelig handling av gudstjenestlig karakter.” Det er menneskers liv som er målet med den kirkelige handlingen (på samme måte som dåp, konfirmasjon og vigsel), men rammen er Den norske kirke. Gravferden er altså både familie og venners personlige seremoni, og den er Kirkens og fellesskapets siste tjeneste for sine medlemmer.
En prest har også alltid plikt til å "utøve sjelesorg og veiledning, gå med dødsbud, reise i soknebud og også ellers besøke syke" som det heter i Tjenesteordning for menighetsprester § 2.
Dersom man ønsker askespredning etter kremasjon, vil dette medføre søking til Fylkesmannen. Det er strengt regulert hvor man kan spre aske fra kremasjon hen. Hvis det er ønskelig, kan kirken bistå ved askespredning.