Evangelium tekst: Joh. 14, 1-4
La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.»
Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.
I min Fars hus er det mange rom
Kjære alle sammen. Vi er samlet i Tromsø domkirke til sørgegudstjeneste for Hans Majestet Kong Harald V.
Ordene jeg leste fra Johannesevangeliet, som det prekes over på sørgegudstjenester i alle domkirkene i Norge i dag, var de samme som jeg prekte over 7. desember i fjor ved min innsettelse som biskop. Da satt Kongen her framme i kirka og hørte de samme ordene som vi hørte i dag. Dette var hans siste besøk i Tromsø og hans siste deltagelse ved bispevigslinger.
«I min Fars hus er det mange rom», sier Jesus. Ordene treffer Kongens virke. I 35 år var han konge. Han reiste rundt til så å si alle landets kommuner. Han snakka med høy og lav, eldre, syke, bedriftsledere, ungdom, idrettsfolk, kirkefolk, sanitetskvinner, gründere, akademikere, politikere, arbeidere, lærere, politifolk, militære, ordførere, kunstnere, frivillige og mange flere. Han snakka med samer og kvener, med skeive, med folk som var hadde krevende liv. Han var til stede etter større ulykker og katastrofer. Vi husker ham i gummistøvler og boblejakke på Nord-Vestlandet etter Nyttårsorkanen i 1992, han var da en helt fersk konge. Vi husker ham etter Utøya og angrepet på regjeringskvartalet med tårer i øynene. Vi husker ham på traktor på Bjørnøya i juni i fjor. Han reiste til Nord-Norge og Svalbard mange ganger; Universitetet, samfunnsinstitusjoner, kirka. Det var i det hele tatt utrolig mange han besøkte på svært mange steder gjennom sitt lange virke.
Tromsø domkor ledet sørgegudstjenesten i sang og satte tonen for en sterk og verdig markering.
Han holdte oss sammen
Han bidro sterkt til å gjøre Norge til et stort «vi». Et stort vi med mange rom.
Han hadde et sterkt engasjement for samene. Han framførte unnskyldning for uretten som var begått mot samene fra Den norske stat ved åpningen av Sametinget i oktober 1997. Sametingspresidenten skriver i sitt minneord om en uvurderlig konge som forsto situasjonen til samene. Den kvenske befolkningen uttrykker dyp sorg og hedrer kongen som en viktig konge for alle minoriteter.
Viktig var hans tale 3. august 1992 ved Partisanbautaen i Kiberg der han offisielt beklaget den uretten norsk myndigheter hadde påført partisanene i Finnmark etter andre verdenskrig. Dette temaet snakket han om ved flere anledninger.
Han fortalte hvordan han selv husket et krigsherjet Finnmark etter krigens slutt. Han var med Kong Haakon og Kronprins Olav som barn til Finnmark, og husket også sin bestefar, kongens fortvilelse over ødeleggelsene.
En tale som gjorde særlig inntrykk holdt han 1. september i Slottsparken 2016. Det var en hagefest. Der hyllet han det norske mangfoldet: «Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter og jenter og gutter som er glad i hverandre» (…). Nordmenn er nordlendinger og trøndere. (…) Nordmenn har også innvandret fra Afghanistan, Pakistan og Polen, Sverige, Somalia og Syria. (…) Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting (…).
Med andre ord: Norge er dere. Norge er oss. Når vi synger «Ja vi elsker dette landet», skal vi huske på at vi også synger om hverandre».
Med sine taler og sin væremåte og sin evne til å se folk, ikke minst de som går under radaren, de som er usynlige, eller er gjort usynlige, skapte han et stort vi, med mange rom. Også for de som ikke alltid regnes med, også sider av historien som ikke har vært løftet særlig høyt fram.
Han framholdt Norge er et fantastisk land, med mange kulturer, folk, variasjoner, ulike uttrykk og ulike legninger. Han framholdt at vi er et vi, som holder sammen. Det er som om han sa: Det er mange rom i dette landet. Og ikke la det true dere. Det er ikke problematisk at det er mange rom, at det er diversitet, mangfold. Det gjør ingenting om min nabo er annerledes enn meg.
Jeg tror han hadde dypt rett. Det som truer er ikke mange rom, men mistenksomhet, hat, ondskap, fiendtlighet og polarisering.
Jeg tror noe av det aller viktigste kong Harald gjorde var å holde oss sammen. I det store vi´et som er Norge, et hus med mange rom. Jeg tror det vil være noe av den viktigste arven etter ham. Ja selvfølgelig mye annet også; hans humor, folkelighet, idrettskongen osv. Men også i dette var han med på å holde oss sammen.
Denne arven håper jeg vi tar vare på, som folk, og jeg tror også vår nye konge Kong Haakon 8. vil videreføre dette. Når vi hørte hans første tale i går, tror jeg vi alle ble imponerte, men først og fremst glade for ønsket om å videreføre en rik arv og de gode verdiene: Et mangfoldig Norge, innholdsrikt og variert.
Representanter fra det offentlige i Tromsø, samlet seg i Tromsø domkirke for å minne H.M. Kong Harald V.
«Lat folket som brøder saman bu, som kristne det kan seg søma!»
La oss da se hverandre, ikke minst de som gjøres usynlige, la oss da holde ut med hverandre når vi er veldig forskjellige, la oss være sene med å fordømme hverandre eller å ta ting i verste mening. La oss ikke være naive ovenfor ondskap, hat og vold. Det må vi stoppe, der må vi ikke være forsiktige med å handle. Der kan vi være kontante; når noen tråkkes på, når noen er slemme. Men uenighet, variasjon, alminnelige konflikter må vi klare å ta med anstendighet, med rimelighet, kanskje til og med, med vennlighet og overbærenhet. Vi er ikke så mange i dette landet. «Lat folket som brøder saman bu, som kristne det kan seg søma!», synger vi med litt gammeldagse ord i Fedrelandssalmen[1]. La oss leve sammen som søken. Søsken kan krangle, det hører nesten med, men vi er av samme slekt, vi hører sammen, og vi svikter ikke hverandre.
Den kristne troa utfordrer oss på å etterligne Jesus; å skape rom, å ikke bare leve for oss selv, som det sto i Romerbrevet, som vi leste fra, men også leve for andre. Her synes jeg kong Harald var et eksempel. Han var et menneske, ikke feilfri, men et eksempel. Og vi kan prøve på det samme; vi er mennesker, vi vil gjør feil, men vi kan jo prøve; ikke bare leve for oss selv, skape rom. Du har sikkert møtt mennesker som ikke bare lever for seg selv, som skaper rom; for deg, for andre, som gir deg plass, og sier: «Kom hit. Her er det plass til deg», med ditt liv, også med det som ikke er helt på topp. Også med deg når du ikke er på ditt beste; «ta plass her». Det er nydelig når enkeltmennesker eller samfunn er slik. Og vi vil, av og til, alle sammen, trenge det: «Sett deg her – her er det rom! Her er det plass».
Hos Gud er det rom, mange rom, sier Jesus. Selv om dessverre, ikke minst kristne, ofte prøver å definere folk ut, understreker Jesus at det er mange rom. Og legger til; La ikke hjertet bli grepet av angst, ikke vær redde, men tro på Gud og meg, Jesus. Jeg er veien sannheten og livet. Det er dypest sett ikke så mye å være engstelig for. Og Romerbrevet uttrykker den samme tilliten – ikke bare lev for deg selv – men også for andre – og så kommer det så vakkert: «Om vi lever eller dør, hører vi Herren til». Det er ikke så mye å være redd for. Vær god mot din neste, tro på Gud, du hører til i liv og død. Du er en del av noe større. Og dette gjelder ikke bare de som får til livet, tvert imot.
"Kjære Kong Harald. Du har berøt mange liv og har betyd mye for mange... Hvil i fred"
Minnes med takknemlighet
Kong Harald var en del av noe større. Og slik levde han. «Alt for Norge», var hans valgspråk. Noe er større enn meg selv, større enn familien – som jo er uhyre viktig. Vi vet hvordan han kjempet for å få gifte seg med Sonja. Den fortellingen er både dramatisk og vakker. Men likevel – han var del av noe enda større – landet, nasjonen, folket, det rare, fine og varierte folket han var konge for.
Og, tror jeg, drister jeg meg til å si; jeg tror han så seg selv i en enda større sammenheng – der hvor vi verken lever for oss selv eller dør for oss selv.
Vi sørger over at kongen vår er død. Men la oss minnes Han majestet Kong Harald den V med takknemlighet. Han var en god konge som skapte rom, som holdt oss sammen, som så og som ikke bare levde for seg selv. La oss inspireres av ham, og la oss glede oss over det han var for oss. La oss ha med familien hans og vår nye konge, Kong Haakon VIII i tanker og bønner.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.
[1] Gud signe vårt dyre fedreland NoS 757
Glimt fra gudstjenesten
